På den ytterste øy, i den innerste fjordarm, til den minste skulen i fylket, opp og ned fjell og daler, på veier så smale at du tror de er enveiskjørt ; alt dette, og mye mer utgjør turnelivet som utøver i Den kulturelle skolesekken (DKS) i Sogn og Fjordane.

Utenfor klasserommet regner det på skrå og snøen henger nedover fjellsiden. Inne i klasserommet tar jeg elevene med på en eksotisk reise gjennom Øst Afrika basert på mine 12 år på reise og TV2 serien Dit peppern gror, hvor jeg var programleder.

I løpet av mine turnéperioder har jeg besøkt 99 skoler.  Jeg har ”undervist”, snakket høyt, danset, sunget og viftet med pekestokken foran 4187 elever i alderen ti til 12 år! Jeg kan med hånden på hjerte si; hurra, det har vært en glede.

I klasserommet sitter alt fra åtte elever til over 60. Noen ganger sitter det elever som kjenner seg igjen, som kjenner på savnet av sine egne røtter i en annen kultur, som nikker bekreftende på det jeg sier, som aldri før har kunnet bidra med så mye som her og nå. Her sitter også kommende eventyrere som allerede lengter ut i verden. Jeg ser det på dem. De kommer gjerne bort etter at timen er over. De spør forsiktig. De hungrer etter mer. Noen ganger får jeg gode klemmer. Noen ganger må jeg skrive autograf. De kommer med små og store lapper, eller hva de har. – Kan jeg få autografen din til min far. Han såg alltid ditt program”, sier en. Så har jeg i hvert fall en fan.

Under turnéene har bodd på de mest fantastiske, rare, enkle og unike steder. Gloppen hotell, Værlandet havhotell, Doktorgarden på Selje (hadde et stort hus, kafe og kunstutstilling for meg selv), privat penthouseleilighet i Sogndal, egen frokost på Brekke fjordhotell er bare noen av de mange overnattingsstedene og opplevelsene.

Jeg kan kanskje betegnes som trafikkfarlig fordi naturen i Sogn og Fjordane er så vakker at øynene mine ser mer sidelengs enn fremover. Når tar det vakre slutt, spør jeg meg selv. Men det gjør aldri det.  Det ender aldri. Det neste er alltid vakrere enn det forrige. Det føles litt sånn.

GLOPPEN

VESTKAPP

Langt der inn i en fjord, eller på vei  over et fjell hvor snøen føles truende så hender det at GPS´en svikter og dekningen på telefonen er NADA. Da har jeg bare meg å stole på. Om jeg har den heldige dagen, kommer en bil kjørende (svært sjelden), som kan vise vei. Det er større sannsynlighet at det dukker opp et skilt hvor det står JOKER. Men den narren er den eneste aktive. Butikken er nedlag,t langt tilbake i tid. Da har jeg kun intuisjonen og den litt ustabile retningssansen min tilbake. Det ender alltid godt. De gangene jeg har kommet til dit hvor ”du ikkje skulle tru at nokon kunne bu” blir lærere og elever så glade at de klemmer meg. Hvilken lykke og hvilken glede. Kulturen skal ut og frem!

Å leve slik på veiene i opptil fem uker av gangen, med skifte av rom og seng, noen ganger hver natt, blir spesielt. Bilen jeg kjører ser mer ut som en bolig, enn en bil. Det flyter av mat, klær for alle anledninger, puter, tepper, Mac, gettoblaster og enda mer. Men den trives. Jeg kan føle at den gleder seg for hver dag vi skal svinge oss gjennom opp og nedturer. Den er i sitt ess, bilen.

PÅ EN ROSA BRO I GULEN

Jeg liker dette turnélivet. Det er som et lite eventyr. Det føles litt som å være sigøyner og spenningen er alltid til stede; hvor skal jeg, hvem kommer jeg til, hvor skal jeg sove, treffer jeg noen mennesker (ikke en selvfølge),hvor lenge må jeg stå i ferjekø, hva har stedet jeg kommer til å by på. Jeg har besøk utallige kafeer. En av favorittene er Didriks cafe i Nordfjordeid.

FANTASTISKE LÆRERE PÅ ATLØY SKULE

Når turneen nå er over, så er både hodet og harddisken full av minner. Gode minner om utrolig hyggelige mennesker, om kjekke og flinke elever, om vakre fjorder og daler, om spesielle steder og landemerker, om følelsen av å være ”lost” et sted i intet, om elever som setter spor, om alle de fantastiske tilbakemeldingene, om den endeløse kjøringen, om fire timers ventetid på ferjen, om de mange morsomme og overraskende kommentarene fra elvene som; “Er det fordi du er eventyrer du ikke har gredd håret ditt” (etter 3 uker på turné oppdaget at jeg ikke hadde kam). “Jeg trodde ikke de hadde klær i Afrika”, “Er det byer i Afrika”, “Jeg trodde Afrika var et land”, “Jeg vil også bli eventyrer”, “Kan du reise ut igjen og komme tilbake til oss og fortelle mer”.

Takk for at fikk lov å være en del av dette ”sirkuset”, av den aller beste Kulturelle skolesekken i hele Norge! Jeg kommer til å savne dere alle og enhver.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.