Her er jeg sammen med Mama Mussa for å feire ramadhan

Her er jeg sammen med Mama Mussa for å feire ramadhan

Jeg aner i grunenn ikke hvorfor jeg hater helligdager, men jeg har noen tanker om det. Kanskje det er fordi jeg er frivillig frilans og har frihet til å oppføre meg som om en helt vanlig ukedag var en sånn hellig søndag. Jeg kan sitte rett opp og ned foran Ma´cen en hel dag. Til og med kan jeg sitte i onepiece, eller et annet slaskete antrekk, uten at noen lar seg forstyrre av det. Jeg kan spise når jeg vil og snakke til meg selv. Om akkurat det jeg vil . Jeg kan delta i fellesskapet i kvinnekollektivet, hvor jeg bor. Om jeg ønsker. Ja nettop; om jeg ønsker. Kanskje VALG er et nøkkelord.

Jeg er ett år og baker til jul

Jeg er ett år og baker til jul

På helligdager har jeg ikke noe valg om å gå i butikker. Helligdager i Norge er hellige. Da skal folk gjøre hellige ting som å gå på tur i skog og mark, reise på hytten, arbeide i hagen, drikke seg full, ha sex hele tiden, banke konen eller naboen eller en tilfeldig forbipasserende eller dope seg på annet vis. Det være seg på sosiale medier, fjernsyn eller trening.

Jeg har invitert Mussa og en venn på frokost i Stone Town på Zanzibar

Jeg har invitert Mussa og en venn på frokost i Stone Town på Zanzibar

Det kan selvsagt også være at noen går i kirken, men det er det svært få som gjør. Det var før. Før i tiden når ting var virkelig HELLIG. Ikke som nå når vi kan finne en eller annen jallajalla butikk åpen (gudsjelov), eller en Bunnpris med topppriser, like i nærhet av der du bor.

Familien er også hellig, på sånne hellige dager. Jeg har ikke så stor familie og i vår familie så er det ikke så mye sånn hellige greier. Vi feirer knapt bursdag. Kanskje min motstand skyldes at jeg vokste opp som enebarn og at alle andre var sammen med sine søsken på de hellige dagene, hvor de spiste hellige middager som ikke var åpen for andre enn den hellige familien og i noen tilfeller den Hellige Ånd.

Jeg ble invitert i bryllup i Addis Abeba uten at jeg kjenner brudeparet. Her var 5000 gjester

Jeg ble invitert i bryllup i Addis Abeba uten at jeg kjenner brudeparet. Her var 5000 gjester

Familiesfære, hva et det? Det høres litt sånn ekskluderende ut. Som om det er en sfære der kun de som er i slekt kan befinne seg. Jeg husker enda da jeg hadde små barn og jeg invitete deres venner til å spise hos oss.  De svarte som oftest; “nei jeg må spise hjemme jeg”, selv om de var skrubbsultne.

Da jeg var syk med kreft og mine barn ikke fikk mat hjemme fordi jeg var for syk til å klare å komme meg ut av sengen og ut på kjøkkenet, var det ingen som intiverte dem til å spise hos seg, selv om alle visste at det var dårlig stelt hjemme. Hva er dette for et fenomen? Hvorfor er vi så eksluderende , vi nordmenn? Har vi for lite mat, er vi gnitne, er vi opplært til ikke å invitere noen på et måltid, er vi sneversynte, er vi arrogante, er vi uvitende, er vi selvopptatte, er vi uten oppdragelse? Jeg aner ikke, men etter at jeg begynte å reise ut i verden har jeg undret meg mer og mer på dette med “familiens sfære”. I andre kulturer finnes ikke slike sfærer, i hvert fall ikke i den grad som hos oss. Der blir du invitert i bryllup bare du sier hei, eller hjem for å drikke te bare du smiler eller viser interesse på annet vis. Her hjemme er det vanskelig å vite om du er ute eller inne, i sfæren mener jeg.

Her er jeg på besøk i Mathare, slummen i Nairobi

Her er jeg på besøk i Mathare, slummen i Nairobi

Jeg hater fremt til nå helligdager, men kanskje livet blir lettere nå når vi er i ferd med å få søndagsåpne butikker. For meg, mener jeg. For de som skal arbeide på en hellig søndag, er det jo et helt annet dilemma, men for meg betyr det at jeg har et valg. jeg kan velge å gå på butikken og si hei og håpe at noen svarer.

                                                            GOD PÅSKE til alle og enhver 

Leave a Reply

Your email address will not be published.