Fra storbyen til ørkenen, med buss

Klokken er seks tidlig lørdag morgen på Turkomen busstasjon i Kairo. Jeg er her for å ta bussen til Siwa oasen. Ti , noen ganger 13, timers reise fra millionbyen Kairo. Jeg sitter, eller rettere sagt halvligger på en av de mange plastikkstolene på venterommet. Det er et utall av nummererte utganger. Men jeg aner ikke hvilken utgang jeg skal på. Jeg har god tid. Kjøper et glass varmt vann som jeg presser en sitron i. Plutselig kaster et menneske, fullstendig tildekket i burka, seg ned på nabosetet.
Hun rekker frem hånden og sier; mitt navn er Nevin og jeg er 19 år. Jeg tar hennes hånd, nesten automatisk, og presenterer meg.

image

Det er kun de brune øynene som er synlig under et par små briller. Hun forteller at hun skal på ferie til Matrhua hvor hun skal feire ID sammen med moren. – Jeg studerer psykologi, sier hun – På første året. Jeg tror hun smiler. Som om hun leser mine tanker sier hun: “vil du se et bilde av meg”. Jeg nikker og kjenner at jeg synes det er ok å få et ansikt på den unge damen. Hun blar i telefonen sin og viser meg et bilde. Hun ser ung ut. – Det er cirka tre år siden, forteller hun.

Det er ikke så ofte jeg kommer i kontakt med unge kvinner så jeg benytter anledning til å snakkeom det å være tildekket. – Jeg går alltid tildekket. Da slipper jeg å bli tilsnakket og utsatt for stygge kommentarer. Dessuten vil jeg være ren når jeg skal gifte meg, sier hun.

 

 

image
Så sammenligner hun seg selv med et skjell på havets bunn som er lukket. – Med en gang du åpner skjellet er det er det ikke lenger rent, sier hun. Hun forteller at hennes far og en bror er døde. En bror er gift. – Så nå bor jeg og min mor sammen alene. Bare oss to, sier hun og ler. – Det er hyggelig å snakke med deg. Jeg vil så gjerne praktisere engelsken min, slik at jeg blir veldig flink. En ung mann kommer og peker på meg, Den eneste blonde på stasjonen i dag. – Du skal bort til gate 30 sier han. Jeg samler sammen bagasjen. Får et kyss på hvert kinn før hun sier: “Er du på Facebook?” roper hun. Det er sjelden det gledet meg mer å si ja.

Hun dobbelsjekker at jeg kommer på den riktige bussen. Det er alltid like spennende å se hvem du skal tilbringe timevis ved siden av i en trang buss. Min plass nummer 16 er vindusplass og ved min side sitter en stor mann, meget stor mann. Jeg blir plutselig veldig liten og trenger meg ned i sete med alt mitt pø. Mannen som er stor synes det blir litt trangt og vil gjerne at jeg legger sekken på hyllen over sete. Jeg som er avhengig av all maten, drikken og alt det andre får panikk og sier; “Jeg er liten, du er litt større og jeg har kun denne sekken jeg vil ha plass til”. Mannen ler og lar meg beholde mine remedier for reisen.

Langt der fremme er det et fjernsyn som viser en voldsfilm med ualminnelig høyt lydnivå

Langt der fremme er det et fjernsyn som viser en voldsfilm med ualminnelig høyt lydnivå

Da vi kommer til Matruha møter jeg Abdallah, som jeg møtte første gang jeg reiste til SIwa. Han kjenner meg fort igjen og slår seg ned på stolen ved min side. Matruha er en by nord for Siwa, en by ved kysten. Den har fin temperatur,ikke så varmt som inne i innlandet. Jeg drikker te mens Adallah forteller om beduindamene. Han liker dem spesielt godt sier han. De er enklere og mer villige. Jeg lar være å stille oppfølgningspørsmål på den siste kommentaren. Han tenner seg en sigarett og jeg spør om han har familie. – Ikke for tiden. I like to play around, sier han og smiler. Vi kommer inn på turisme; “Jeg liker ikke engelske damer. En vet aldri hva en får når en innleder noe med damer fra England, sier han i det han lener seg frem og demper stemmen noen hakk.

Bussen til ørkenbyen Siwa har en litt dårligere kvalitet enn bussen fra Kairo. Inne i den litt skranglete saken sitter en gjeng middelaldrende beduiner. Det har nok vært i Matruha for “buisness” av litt mer privat karakter. Det er vanlig. Kvinner i Siwa er fraværende, så uliek behove må dekkes andre steder. De titter nysgjerrig på meg. Eller glor er vel mer betegnende. Det blir etter hvert ganske plagsomt, så jeg ender i baksetet, inne i den innerste kroken, med bagasjen på sete ved siden av. Litt sånn barrikadelignende. Inn og ut av bussen går militæret. De sjekker de reisende, mer eller mindre. Merkelig nok er det den samme personen som blir sjekket gjennom hele turen. Enten har de en mistanke til vedkommende ellers er det mer fargen. Han er den mørkeste av alle i bussen, jeg er det hviteste. Jeg opplever ikke så ofte å bli spurt om pass, men i dag skjer det. – Ingen problem, sier jeg og drar opp den lille blå mappen hvor viktige papirer oppbevares. Sjokket er mildt tatt stort da jeg ikke kan finne passet. Tankene svirrer og jeg ser meg selv sitte i arrest langt der ute i ørkenen. Den unge militærmannen venter mens jeg tenker. Så kommer jeg på det, jeg glemte det på hotellet i Kairo. Glemte passet. Vil han tro meg? Jeg forklarer det inntrufne. Han ser på meg; “Hvor kommer du fra?” Jeg ser på ham med mitt mest blonde smil og sier; “Fra Norge”. Han ser på meg, smiler og sier OK idet han går videre. Puh, jeg puster lettet ut og kan fortsette inn i ørkenen, mil etter mil.

Landskapet er ganske tørt og karrig og lite variert, men ørken er ørken

Landskapet er ganske tørt og karrig og lite variert, men ørken er ørken

 

image

Lenge siden jeg har sett slike bussbilletter

 

Militæret sjekker bussen både titt og ofte

Militæret sjekker bussen både titt og ofte

 

Vi passerer moskè etter moskè på veien

Vi passerer moskè etter moskè på veien

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.