– Sigøynerne kommer, ropes det fra gårdshuset hvor jeg tilbrakte mang en sommer som barn. Det var med frykt og fryd jeg tok imot budskapet. Disse reisende menneskene, fargerike, annerledes og utadvendte kom i flokk og følge til små bygder på Vestlandet. De hadde ting å selge, uten av jeg husker nøyaktig hva de solgte, men jeg innbliller meg at det var panner og visper og tepper og pledd. Min bestemor var vennlig men bestemt i møte med de fremmede. Noen ganger ble det handel andre ganger gikk de skuffet derfra. Jeg tok plass i den store vinduskarmen i stuen og besiktiget skue på trygg avstand. Frykten jeg kjente var basert på de voksnes holdning til de reisende, fryden var selve skue av disse menneskene som var på farten. Hele tiden på farten med store biler og rullende hjem. Det var noe vilt og utemmet, noe fasinerende ved livet “on the go”.                           Sigøynere                            sigøynere2

 

“I travel not to go anywhere, but to go. I travel for travel’s sake. The great affair is to move” Stevenson.

 Helt tilbake fra den gang har jeg latt meg fasinere av å reise, å bevege seg, å være i fart. Jeg, som så mange andre, sto og hang når sirkuset kom til den lille bygdebyen eller når det omreisende tivoliet slo seg til på den lokale busstasjonen med juke box og luftgevær. Jeg sto der til tivoliet var borte, til siste sagmugg hadde blåst bort og tilbake var kun småbylivet. De kjente menneskene og de samme rutinene. Jeg lengtet ut. Ut til noe annet, til noe større, til noe mer.

Bournmouth var byen

Bournmouth var byen

 

– Jeg vil reise på språkreise, sa jeg til mine foreldre som 15 åring. En språkreise var datidens dannelsesreise. Det var en vikarierende mulighet til å se mer av verden enn høye fjell og fjorder. Turen gikk til England og turen gikk vel mer eller mindre galt sett i lyset av dannelsesbegrepet. Jeg skulket skolen, lagde bråk i vertsfamilien og drakk alkohol på utfluktene. Ikke helt etter oppskriften på den mønsterelev som var beskrevet i brosjyren fra arrangøren, men jeg kom jeg gjennom det, dannet eller ikke.

restless 

Man lengter alltid etter noe annet, det er vel rastløsheten som preger det moderne liv”

Hvor kommer følelsen av å måtte være på farten fra? Er det rastløshet? Er det genetisk? Er det flukten fra en selv (selv om alle sier at du har deg selv med uansett hvor du reiser) er det et ønske om å oppleve nye spennende eventyr eller er det et ønske om oppmerksomhet, å bli bekreftet og “gjøre spennende ting”?

– Skal du ut å reise nå igjen, spør ofte mine venner. Noen ganger tenker jeg at dess mer jeg reiser, dess mer rastløs blir jeg. I mitt hjem, eller rettere sagt på mitt rom fordi jeg bor i kollektiv, ligger det stadig ting utover som jeg skal bruke på neste reise. Alle skoene til enhver årstid står plassert utover. Det er ikke fordi jeg er spesielt rotete, men fordi jeg skal få oversikten over hvilke sko som passer i hvilket land. Ørkensko, badesko, bysko, innesko, dusjsko og så videre. Når jeg shopper klær er min eneste tanke; Er dette lett nok, tynt nok, kaldt nok, varmt nok og enkelt å vaske.

telt

 Jeg har nå fartet rundt mer eller mindre på heltid i ti år. Før den tid var det mer eller mindre tilfeldige turer jeg dro på. Trangen til å bevege seg, fikk utslag i form av diverse flytteprosjekter til mer eller mindre skade for barna som fulgte med på lasset. Stadig nye leiligheter, nye naboer og nye venner. Jeg har nå bodd i kollektiv med tre andre voksne kvinner i over fem år. Det er det stedet jeg har bodd lengst i mitt voksne liv. Det er noe tilfredstillende med det, men også en følelse av å ha “grodd fast”. Noen vil vel si at det ikke er “helt friskt” å være på farten hele tiden. Det er mulig det, men det demper ikke min lyst til å bevege meg.

 

“I think you travels more usefully when you travel alone, because you reflect more.” Jefferson

 Om jeg reflekterer mer eller mindre enn folk som reiser sammen er jeg noe usikker på, men jeg tror at jeg mye lettere kommer i kontakt med andre når jeg reiser alene. Egentlig kan jeg ikke si så mye om hva en gjør når en reiser sammen med andre, fordi jeg aldri har reist sammen med noen. Minuset med å reise alene må være at en ikke kan dele felles opplevelser. Jeg har vel aldri savnet reiseselskap i grunnen. Som soloreiser kan jeg selv bestemme akkurat hva dagen vil bringe og hva jeg ønsker ut av turen. Jeg planlegger sjelden. Jeg går som regel ut på gaten og så skjer det “saker og ting”.

– Vil du være med meg hjem å drikke melk”, spør en masai meg midt utpå steppene når bussen har fått motorstopp og vi står der under et tre for å finne skyggen i heten. De fleste opplevelser oppstår spontant i relasjon til andre reisende eller til andre mennesker som står stille eller bare oppholder seg akkurat der og da.

travel

 

“Traveling to a place energy and living in a place energy are two fundamentally different energies” Elizabeth Gilbert.

 Det er ulike måter å reise på. Å planlegge en reise til et bestemt reisemål, i et bestemt tidsrom er en måte. For meg er det å reise uten et bestemt mål, eller med en bestemt mening, det mest meningsfulle. På denne måten treffer jeg mennesker som bor, eller oppholder seg, på de stedene jeg besøker. Jeg slår meg ofte ned over lengre perioder om jeg finner stedet interessant. På denne måten får jeg et inntrykk av andre kulturers levemåte og med den gjestfrihet som utvises på andre kontinent enn i Europa er det enkelt å komme i kontakt med den lokale befolkningen.

 den skal tidlig krøkes som god rasta skal bli til EMilieSelv om jeg reiser til ulike steder og kontinent, har også jeg en “hang up” kalt Øst Afrika. Min første reise på det enorme kontinentet var Etiopia. Jeg vender stadig tilbake hit. Jeg har reist i alle deler av landet og møtt mange fantastiske mennesker og fått innsikt i mangt og mye i den etiopiske kulturen, på godt og vondt. Etiopia er unik og jeg vil nok alltid ha en del av hjertet mitt i det landet. Som mange vet har jeg også oppholdt meg lange perioder på krydderøyen Zanzibar. Det er nesten umulig å ikke bli forelsket i den vakre øyen, men mine lange opphold har selvsagt ført til at jeg også ser en helt annen side av Zanzibar, også her på godt og vondt. Jeg har sett øyen forandre seg fra å være lite utbygd til at hele strandsonen er solgt og turistene strømmer til i horder. Dette påvirker livet også i de små landsbyene. Halvnakne turister, tiggende barn, rus og prostitusjon er noe av de mer negative sidene, men turistene bringer også arbeid og valuta til øyen. Dette før en først øye på når en er over lengre tid på et sted. Jeg lærer helt tiden nye ting om Zanzibar og om folket og kulturen.

 

 “Wish you were here, we can get lost in the forest together and eat bamboo rice.”  Winna Efendi.

 Når vi er ute og reiser vil vi jo gjerne at alt skal gå så smurt som mulig, men det må sies; de mest spennende opplevelsene har jeg fått fordi ting har gått galt. Det kan være at bussen får motorstopp, flyet ble dirigert til en annen flyplass idet du skal gå ombord, minibanken gav deg ikke penger i en tom lommebok, gjestehuset var fullt, bilen punkterte i ørkenen og diverse andre ting som ikke går som forventet.

punktering i ørken

Det er da en kommer ut av komfortsonen og må GJØRE noe. Det er da tålmodigheten blir satt på prøve, det er da du må bruke din fantasi og kreativitet for å løse problemet, det er da en må forhandle eller handle med andre mennesker som kan hjelpe deg. “To be lost in the forest” kan være den stunden du aldri kommer til å glemme. Jeg glemmer aldri da jeg, av en eller annen grunn (les; en mann) havnet i Kashmir midt under urolighetene og hvor en norsk journalist ble drept noen år i forkant. Jeg kom til den fattigste, men utrolig gjestfrie familien i hele Kashmir, hvor det lå et lag med is på badegulvet og huset besto av to rom hvor alt foregikk. Om natten ble det rullet ut madrasser på gulvet i rommet hvor vinduene var knust. Vi sov med minst fem vattdyner så tunge som bly. Jeg har det ikke med å gråte, men etter en tid hvor jeg følte meg fullstendig invadert, fordi jeg aldri fikk muligheten til å være alene, satt jeg og gråt mine stille tårer som falt ned på de kashmirske teppene, dråpe for dråpe. Denne turen var en av de aller vanskeligste og farligste, men den turen glemmer jeg aldri. Den har gitt meg de mest varige minnene på godt og vondt. Å være “lost in Kashmir” var et eventyr uten sidestykke.

Kashmir 

 “The desert doesn’t care who you are, and neither does anyone or anything who lives in it.”  Deanne Stillman

 Min aller siste reise ble avsluttet for et par måneders tid tilbake. Jeg reiste avgårde med håndbagasje for et opphold i Egypt i to uker. Jeg kom hjem etter seks uker med stjerner i øynene og ørkenstøv i klærne. Å få oppleve den magien en ørken kan utføre var en gave av de store. Å sitte der, i en sanddyne med en stjernehimmel så full av stjerner at du knapt ser evigheten er så uendelig inspirerende og rørende at jeg bare må gi meg over. Å se månen henge som en gulhvit kule, noen ganger nær, noen ganger langt borte, minner meg om hvor små vi er i universet. Jeg elsker ørkenen. Å få lov til å bli kjent med beduiner bosatt her i hundrevis av år er et privilegium. Å få innsikt i historien og kulturen. Å få et lite blikk inn i en kvinneverden jeg ikke ante ekisterte i vårt århundre. I den lille ørkenbyen Siwa går kvinnene fullstendig tildekket ute. Ja så tildekket at det knapt er mulig å gå. For det meste kjøres kvinnene med esel og kjerre eller bakpå en trehjuls motorsykkel. Det er vanskelig å si noe om dette systemet før en kommer på innsiden. Ikke med et kort besøk, men over tid. Denne lille byen var lukket inntil for 30 år siden, noe som må sies å være i ny tid, med tanke på hvor lenge de har vært isolert. Jeg håper og tror jeg igjen får oppleve sanden, stjernene og menneskene.

ørkenliv måne

                    ørkenliv natt

God reise til dere alle. Hvor enn dere ferdes. Som turist, som eventyrer, som utforsker eller som meg; farende fant.

Leave a Reply

Your email address will not be published.