image

“”Løft meg litt opp der ja. Nei ikke sånn. Ta meg lenger opp. Nei ikke så langt”, sier den eldre kvinnen som ligger i nabosengen  på  gasstravdelingen. Det piper i alarmen og nye sykepleierekommer svinsende med rullende blodtrykksapparater og små klyper som festes på fingrene. – Ka dag er det i dag? sier en av de andre sengekameratene. Det er fire senger på rommet. Fire kvinner som er syke i magen eller tarmene eller lungene eller hvor det måtte være. – Har du vært på do? Fikk du ut noe?Hva kom ut?” spør de nysgjerrige sykepleierne.

image

Avføring og luft i tarmen er tema her. – “”Skal vi koble på blank pose eller næring eller saltvann?” Pasienten vet lite hva sykepleier snakker om. ” Takk for lånet av armen””, sier den litt store sykepleieren som kommer på ettermiddagskift. Påformiddagen er det flere pleiere enn pasienter. Hva de gjør alle vet jeg ikke, men de svinser rundt og gjør nok en formidabel jobb. De smiler og er unge og vakre. Vi som ligger i sengene er ikke så unge, og i hvert fall føler vi oss ikke vakre. VI ligger i blå flanellspyjamaser eller mønstrete skjorter med og uten knapper. – “Du kan jo gå bort i buffeen””, sier sykepleieren. “”Neida jeg skal på hytten først”, sier pasienten. Hun er tunghørt.Sykepleieren sier; jeg går og se hva det er til middag. “Ja det er så varmt ute”, sier den tunghørte.

image

De sparer ikke på smertestillende på Post 1. Ingen spør om du har smerter, de gir deg 1000 mg uten å spør om du har smerter. Jeg svelger unna. Da blir det ro og fred og jeg kan sove hvor lenge jeg vil. I går lå jeg på operasjonsbordet og etterpå på oppvåknigen. Da fikk jeg morfin og det hjalp storveis bra. Jeg fikk full dose og så ble jeg kjørt på posten hvor jeg fikk dobbel dose Paralgin Forte. JOda vi lever godt her. Jeg sov og sov og ingen brydde seg om det. Jeg tror ikke noen sa noe til meg før det nesten var natt, men det var jo ikke natt , men fordi sykepleierne skal hjem så må alle pusse tenner kl. åtte. Heldigvis fikk jeg flere tabletter så jeg sov et par timer inntil det var rikgit kveld og da våknet jeg og var våken til jeg fikk en sovepille midt på natten. Joda vi har det fint her.

image

Sengene kan senkes opp og ned med en pil. Tidligere måtte vi streve og dra i en hendel og sengen kom aldri dit vi ville. Maten er også et annet kapittel nå enn før. Det står alt av knekkebrød, og honni corn og saft og juice fremme til forsyning. Middagen er stort sett av god gammel husmannskost. Midt under middagen rapes det høyt i nabosengen. Luften skal ut koste hva det koste vil. Her er det ingen som bryr seg om en fis i ny og ne. – Skal eg spise alt det der? , spør nabopasienten. – Det er jo kun en kjøttbolle, sier den unge søte sykepleiere. – Pasienten snur seg til meg og sier; “Hun skal få den tilbake i et snøkave”.

image

Båndet jeg har rundt håndleddet kan minne om et festivalpass. Men det er lite som minner om festivalstemning. På mitt bånd strår det  fødselsdato og alder og fødselsnummer og en strekkode. Kanskje den koden kan brukes om pasienten forsvinner. Kanskje de kommer løpende med en app som scanner inn koden og finner ut hvilken avdeling du hører til. – “Jeg synes de bør få orden på de der tallerkenene her på huset”, sier en annen nabo som har langsomvoksende kreft. “Tallerkenene er jo både stor og små og hakkete om hverandre.

imageJeg svetter og svetter og da sier personalet at det skyldes varmen ute. Men jeg er ikke ute og jeg kan ikke føle hvordan de der ute har det. Jeg ligger jo her. Jeg svetter fordi jeg må svette ut alt medisinen de gir meg. – Vi gir deg to typer antibiotika, for sikkerhets skyld, sa legen med langt hår i hestehale. To TYPER!! som om det ikke er nok med en, tenker jeg og har i bakhodet at det nå ropes OBS med hensyn til antibiotikaresistens i verden, men må jeg så må jeg.

En blir ganske liten når en blir pasient. Det er som om de tar kroppen din. Hodet følger ikke helt med, det er fremdeles på kroppen din, men du gir bort kroppen din for kortere periode. En føler seg ganske hjelpeløst i et slikt system, men de er så søte, så søte de som prøver å gjøre det beste for deg. Kirurgen som er tysk er en knakende kjekk mann i 50 årene. Da jeg klager på ventetiden i forkant av operasjonen sier han; “Jeg har arbeidet i mange land. Her i Norge kan du klage på ventetiden, men i andre land er det jammen mye annet å klage på”. jeg blir helt stille.
Under operasjonen blåser han luft inni meg. Jeg ser meg selv som en MIchelinmann flytende der nede på operasjonsstuen, men heldigvis treffer luften et annet organ. Ikke bra, men jeg satser på at luften går ut av “ballongen” igjen og jeg blir helt normal igjen.

Eg har så vondt i rumpen, sier nabopasienten. Så kommer sykepleierne og løfter igjen. – Nå har jeg fått et hull under rumpen, klager hun. Jeg ligger som en apekatt, legger hun til. Pasienten er allikevel i godt humør og ler og spøker. Med så kjekke sykepleiere må en bare smile. Pasienten raper  høylytt. – Å vi liker sånne lyder vi, sier gastrosykepleieren. Det er i det hele tatt mye drittprat her. Fysioterapeuten kommer og går. Ingen orker å stå opp. – Du skal få alle sparepengene mine når jeg dør, sier nabopasienten til en sykepleier og ler. Men det høres ikke ut som om hun skal daue helt enda. – Jeg skal på rekovalesens, sier hun til meg.

Til enhver som spør hvordan det går med pasienten rett ovenfor meg, svarer hun; Jeg er så full i luft. Helt full i luft”. Denne pasienten har fjernet magesekken og jeg tenker at det kan da ikke være spøk, men neidu. “Vi trenger ikke magesekk sa legen til meg”. Jeg blir forbauset. Trenger ikke magesekk? hvorfor har vi den da? OM en stund kommer ernæringsfysiologen og har en samtale med pasienten hvor hun forklarer hva hun kan spise og hvordan. Det viser seg at hun kan spise ALT, men i små porsjoner. Så vet jeg det. Å miste magesekken er visst ikke noe herk.

Samtale ja. Kvinnene som ligger på rommet  er godt passert middagshøyden. De har mobiler de ikke kan skru på, av eller skru ned lyden på. De roper og skriker og tekster og samtaler på fullt volum. Etter et døgn med dem kjenner jeg både dem og nærmeste familie. Jeg vet hvor de bor, hva de spiser og ikke spiser, om det har sluppet en fis eller hatt avføing. En merkelig verden, denne sykehusverden.

Leave a Reply

Your email address will not be published.