Verdens kreftdag. Det er dager for alt. Vi som av en eller annen grunn “rammes” av disse dagene minnes kanskje situasjoner og øyeblikk som har vært vanskelige. Så også Verdens kreftdag. Vi er mange som “rammes” på denne dagen. Svært mange har enten hatt kreft, har kreft eller har en eller flere i bekjentskapskretsen som har denne erfaringen nært på livet.

Hva vil det si å ha kreft? “Kreft er noe som naboen får”, sa en kvinne som deltok i min aller første film “Å leve med brystkreft”. Jeg tok selv initiativet til å få produsert denne filmen om brystkreft. Lite visste jeg at jeg i prosessen frem til ferdig film selv skulle få kreft. Jeg måtte avlyse mitt aller første møte med Kreftforeningen. Damen i telefonen ble ganske stille da jeg ringte og sa; “Jeg kan dessverre ikke komme på møte, jeg har fått kreft”.

Bilde 2

Den gang var jeg student og alenemamma til tre barn. Jeg hadde en kjæreste som gjorde hva han kunne, men sjokket tok oss alle. Min lille datter, som den gang var 10 år så på meg og sa; “Hvor skal jeg være når du dør?”. Det var vanskelig å si til henne at jeg ikke skulle dø. Hva visste jeg? Hva skulle skje? Når et sånt budskap rammer ja da rammet det jo ikke bare meg, men alle rundt meg også.

Det er ensomt å være syk. Du har bare deg selv. Når mørket sniker på og du ligger alene i sengen med dine tanker, da er det bare DU og tankene. Jeg husker enda den ensomhetsfølelsen, selv om jeg hadde mennesker rundt meg. Den følelsen kan ingen trøste, den var bare MIN og den var vond. Det vet alle som har vært i denne situasjonen.

Å ivareta både meg selv og ungene var vanskelig. Jeg var så syk, så syk hver gang giften ble pumpet inn i kroppen. Før behandling var jeg frisk følte jeg, men så kom den ekle giften, som jo skulle redde mitt liv, rundt i mine årer. Det svir enda i årene mine, de er ganske så ødelagt enda dette er over ti år tilbake i tid. Det sier noe om hvor giftig dette er. Og så var det håret da. Jeg hadde alltid hatt merkelige frisyrer så folk trodde egentlig at jeg hadde skallet meg, men slik var det ikke. Noen ganger følte jeg nesten litt skadefro da folk spurte meg; Har du skallet deg? Nei, jeg har kreft, sa jeg med vekt på ordet KREFT. Folk spratt nærmest til siden og jeg husker jeg tenkte; det er JEG som har det ille, det der må du tåle. Unnskyld om jeg skremte noen….

Å være alenemamma i en slik situasjon er jo ikke å anbefale. Mitt nettverk besto også av andre alenemødre, så hjelpen fra dem var heller liten. Noe husmorvikar fantes ikke. “Nei vi har kun hjemmehjelp og det er for eldre mennesker”, sa de på telefonen. Mine barn gikk sultne noen ganger. Jeg husker enda da de spurte naboens barn om hva de hadde hatt til middag. “Kjøttdeig og spaghetti”. Jeg kunne se mine barn ha vann i munnen, mens jeg lå der og hadde nok med å overleve.

Min datter kom på skolen dagen etter at hun hadde fått vite at jeg hadde fått kreft. Hun sa til læreren; “Jeg har ikke gjort leksene i dag, min mor fikk kreft i går”. Det ble tittelen på filmen jeg senere skulle lage;

kreft lekser i dag

Den giften, som skulle gi meg livet, gikk gjennom kroppen min som en tornardo i full styrke. Den tok for seg av celler i øst og vest. Jeg kunne nesten ikke stå på beina i ti dager rundt kurene. Det var nærmest så jeg kunne kjenne driten i beinmargen som bare spiste og spiste på celler og gnagde seg vei. Heldigvis for det, kan jeg tenke nå. Heldigvis spiste giften opp celle etter celle og ingen fikk gjemme seg noen steder.

Å gjennomgå en slik behandling månedlig i et halvt år tar på kroppen. Enda har jeg spor rent fysisk, men hva er vel det. Jeg overlevde. Jeg trodde jeg var ferdig med kvalme også, men da jeg kom inn på Onkologisk avdeling her forleden kjente jeg kvalmen kom tilbake. Kroppen husker slikt. Det setter seg liksom fast et sted, gud vet hvor. Jeg sitter endatil her og gulper når jeg skriver dette. Det er en betinget refleks, som det heter. Det bare skjer……

Jeg kom meg på møte med Kreftforeningen og jeg laget film om brystkreft. Jeg satt der på sykehuset og intervjuet kvinner med og uten hår og med og uten bryster. Jeg hadde lymfekreft og vi hadde alt til felles. Vi var kvalme og skallede. Jeg tror jeg gjorde en bedre jobb, jeg tror jeg kom letter til og jeg tror og vet at resultatet ble bra. Samtidig fikk jeg stipend fra Fylkeskommunen og jeg husker enda da jeg var innkalt til intervju i forkant av tildelelsen. Jeg satt der, hatten hadde jeg dradd langt ned over det skallede hode. Jeg tenkte at de tenkte; “Hun der gir vi ikke noe stipend, hun dauer jo sikkert allikevel, bortkastede penger”. Men nei om de skulle få avslå min søknad på grunn av noe slikt. Jeg satt ytterst på stolkanten og var kvalm. Jeg kom rett fra behandling og svetteperlene rant nedover pannen og helt ut på nesetippen. Hatten var i sort-hvitt kumønster og hjemmesydd for anledningen kreft. “Tror du at du kan etablere firma og få det til å gå?”, spurte mannen bak pulten. Jeg vet ikke om han skjønte at jeg nesten kunne være døende, men jeg sa et klart å tydelig JA. Så gikk jeg på do og spydde og så gikk jeg hjem.

Jeg fikk stipend og jeg gjennomførte etablererkurs og laget film og vet ikke hva. Jeg gjorde så godt jeg kunne med ungene og meg og kjæreste og foreldre og alle. Jeg kunne ikke klare mer. Min lille datter så på meg og sa; “Jeg vil alltid passe på deg mamma”. Jeg som tross alt var en litt forstandig mor også forsto at jeg måtte befri henne fra dette store ansvaret og svarte; ” Ja jeg vet du vil passe på meg, men du vet det er ikke ditt ansvar, jeg har leger og sykepleiere til å passe på meg”. Den lille søte jenten med det lange mørke håret så på meg og sa; “Men du vet det mamma, jeg tar ikke betalt”.

Vi har alle overlevd, men vi har alle merker, sår og erfaringer vi kunne vært foruten. Barn skal være barn, men det hører med til livet å ha det litt vanskelig sånn innimellom. Å være rammet av kreft når en har små barn er svært, svært krevende. Det krevet så mye å klare å gjennomføre alt. Som syk er det liksom din skyld, det er slik det kan føles selv om det er en helt meningsløs følelse. En vil så gjerne at verden er god, trygg og meningsfull, men så er den ikke det lenger. Det var som om noe ble revet bort under meg og ungene. En del av livet på et vis. Det kommer aldri tilbake, det blir bare der for resten av våre liv. Det blir en del av oss. Barn som opplever dette får ofte problemer med angst og det er vanskelig å konsentrere seg om annet enn døden. Mens min datters venninner var opptatt med Spice Girls satt min lille jente og tenkte på om mamma skulle dø eller leve. Hun sa; “Når jeg sitter på skolen så tenker jeg bare på deg og når jeg kommer hjem tør jeg ikke ringe på døren før jeg hører at du er der inne. I tilfelle du skulle ligge dø over PC`en.”

Jeg laget også en film om familier som levde tett på kreft og som også måtte se en av sine nærmeste dø. Det er stort sett ungene selv som har filmet og imponerende nok også laget musikk til filmen.

kreft hjerte mitt

Så i dag; Lykke til med dagen. Den bringer tanker og minner om det som har skjedd, om livet, om de som har gått bort, om oss som er overlevere, om alle dem som er rammet eller har erfaringer med kreft. Jeg håper det beste for dere alle med eller uten hår, med eller uten bryster, med pose på magen, for deg som er åpen eller om du velger å være lukket. Det er du som bestemmer, det er du som setter grenser. Jeg har valgt å være åpen og har vunnet mye på det, men alle valg må respekteres. Jeg ønsker dere alle en god Verdens kreftdag.

No Responses

  1. Magne D. Antonsen (VG)

    Bra innlegg! Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    🙂

    Reply
  2. Kristoffer Ånensen

    Hei, Gratulerer med livet 🙂 og med et veldig fint blogg innlegg, i ordene til Karen Blix, “Den lever fritt som kan dø”. Da jeg 16 år gammel lå som deg om nettene og så opp i taket tenkte jeg at “dette er ikke slik det skulle bli” og det tok litt tid før det gikk opp for meg, at det er altid slik det er nødt til å bli, alt her og nå, hver dag, hvert sekund, er livet som sier, du lever fordi du kan dø. hver sekund er ikke døden som håner deg, men livet som smiler til deg, husk det.
    Nå er det 18 år siden jeg fikk diagnosen Hopkins lymfosen kreft og jeg kan fremdeles ikke spise hvitløks brød. Jeg tar medisiner pgr. et stofskifte som ikke virker. og kroppen er full av arr. Nå ble det som det skal være i livet, mange seiere og mange nederlag, men jeg har den største seieren av dem alle, jeg lever fordi jeg sjønner at hvert sekund fra fødsel til død, er livet som smiler til meg og sier du kan fremdeles glede deg over alt som er.
    Gi en klem til noen du er glad i, i dag, fordi di lever også med deg her og nå, og di kan også glede seg over livet her og nå… 🙂

    Med vennlig hilsen Kristoffer Ånensen

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Saa fin kommentar du har gitt til bloggposten 🙂 Jeg er enig i ALT. Livet er det som skjer! intet annet. Tusen takk for ordene. Ja livet er de dagene som kommer, gode og daarlige. Jeg har igjen reist ut paa et av mine eventyr og satser paa at hver dag blir en ny og unik opplevelse. Hvilket privilegium det er aa kunne gjore dette. Tusen takk for at du igjen minnet meg paa LIVET 🙂 stor klem til deg. ELI

      Reply
  3. Dagfrid Kolås

    Kjære, du skildrer såå sterkt om dette viktige tema som vi begge har kjent på kroppen..To ulike historier, men likevel noe til felles..
    Såå glad for at vi har møttes igjen!
    Lykke til videre du herlige solstråle!

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.