et nytt år er i ferd med å fødes. I en sånn anledning skulle jeg vel ha kommet med noen veloverveide, kloke ord om livet men i stedet vil jeg dele noen visuelt. Jeg har et utall bilder liggende på PCer og all verdens ulike harddisker. TIl hvert enkelt bilde er en historie, uten at jeg kan fortelle, eller huske, alle disse minnene fra år tilbake. Men uansett så kan bilder si mer enn ord. Jeg deler derfor noen bilder av opplevelser, som nå kun er minner, med deg min leser. Ikke fordi at bildene er så vakre, spesielle eller gode, men fordi jeg simpelthen har de og hvert bilde kan fortelle noe om livet på Zanzibar, eller kanskje mer mitt liv, slik det var. Om du ønsker å ta en titt, vær velkommen.

Noen har du kanskje sett før. Om du kjeder deg, gjør endelig det, men det kan være du kan like å se på sommer og vakre strender, mens vinden og regnet pisker mot ruten her nord 🙂

Kibandaen er designet av fundi (snekker) Lobby. Den gang, sånn ca i 2007, var tomten helt gjenngrodd, bare bush. Det tok derfor tid å rydde rundt slik at det lille stråhuset kunne settes opp. Tomten er 120 meter fra standen og Mkenya brukte trillebår for å kjøre opp fin hvit sand, inntil han ble tatt for “tyveriet”. Huset er satt på påler. Nedre del er av sement og resten av flettet kokusnøttblader (makuti). Oppe er et soverom og nede kjøkken og fliselagt!! bad 🙂

kibanda halvferd

Fundi Lobby er en fantastisk karakter. Han røyker sin marihuana og drikker den lokale gin`en Conyagi, for så å klatre helt til topps i kibandaen. Der sitter han og vagler mens han synger og snekrer. En meget morsom og kreativ mann med hundrevis av fantastiske historier å fortelle.

fundi Lobby and Bob Marley croped

Jeg hadde med meg lure Ikea ting som fikk henge i flere år før det forsvant eller gikk i oppløsning eller hva det nå var! IKEA nå også i bushen 🙂

ikea i bushen

Jeg hadde kjøpt en ovn i Dar es Salaam. Ingen i landsbyen hadde sett en lignende ovn og de kom i flokk og følge for å se på ovnen med 2 BLUSS!! Gamlemor uten tenner, unge og barn; de satt i mine pinnestoler og så på meg når jeg laget mat og når jeg spiste. Jeg var den nye underholdningen så klart… morsomt.

ovn

Jeg kjøpte kibanda tomten av denne mannen. Han brukte pengene på den lokale baren.

mkonen

Før kibandaen (huset) var ferdig lagde Rachma mat til meg og alle fundiene (arbeidsfolkene). Hun kunne ikke med den “nymotens” ovnen og ønsket å lage maten på tradisjonelt vis, med ved.

rachma

Mannen som gav meg kallenavnet Mama Kibanda, var en av arbeiderne som var med å bygge kibandaen. Han er pensjonert politi fra fastlandet Tanzania. Han er fremdeles i landsbyen Michemvi.

jumbalao

Når jeg kom til Michemvi for flere år siden var det ingen hotell i landsbyen. Dette kom selvsagt av at det ikke var noe skikkelig vei dit. Jeg glemmer aldri synet av strendene. Fullstendig uten folk og helt øde. En og annnen lokal fiskerbåt, galawa, var å se ellers intet. Jeg kunne gå kilmometervis alene. Helt magisk.

michamvi

Noen gang traff jeg barn som var ute og plukket skjell for matauk.

jenter med skjell

De fleste kvinnene i landsbyen har “seaweed” teig i havet. Når det er lavvann arbeider de meg å høste seaweed som de får lavt betalt for. De sitter mye i det salte vannet og får ulike problemer av det. Det er mye jobb og lite utbytte. I tillegg til jobben med seaweeden arbeider de i huset, tar seg av barna, henter vann og ved.

Seaweedkvinnen Fatma steller teigen sin1_til nett. jpg

Reperasjon av seaweed garn.

rep seaweed

Mama Kibanda på kjøkkenet. Når det er tyfus i landsbyen må jeg selv lage de lokale rettene. De bruker mye kokosnøtt i nesten alle rettene. Veldig mye god mat og mye sjømat selvsagt.

mama kibanda_net

En av landsbyens unge menn er veldig flink på kjøkkenet. I dag står gresskar på menyen. I kokusnøtt saus selvsagt 🙂

M lager mat

Den lille lokale kafeèn er nedlagt. En kan såvidt skimte menyen; kylling og chips blant annet. Her satt vi trangt i fullstendig mørke og drakk te og spiste chapatti eller andazi (smultbolle).

lokal kafe

Den lokale fiskermannen, Sharunga, med spennende fangst. Jeg kjøpte dykkerutstyr til ham og han leverte de ferskeste sjødyr som kreps, hummer og krabbe til meg. Smil, jeg gjorde en god deal 🙂

FRESH FISH

Før jeg fikk brønn måtte vi selv bære vannet. Jeg prøver meg med vannbøtten, men bevare det er ikke lett. Det jeg den gang ikke visste var at de ofte surrer en kanga, et klede, som de legger under bøtten for å klare vekten og balansen.

mama kibanda carrying water

Den ferdig kibandaen var et syn i sin tid. Nå er den ikke lenger vedlikeholdt av flere grunner som jeg ikke har kontroll over. Jeg kjemper for å få beholde kindalandet, men det kan se ut som om jeg må gi tapt. Men minnene og historiene vil jeg alltid ha med meg.

Jeg ønsker dere alle et innholdsrikt og fredelig nytt  år. Måtte dere alle få nye opplevelser og nye erfaringer, på godt og vondt. Det er selve livet …….

kibandaen

Leave a Reply

Your email address will not be published.