I en artikkel i Bergens Tidende forteller journalist Kristin Jansen om familien Dosa som kom fra fattigdom og krig i Afrika til Bergen og sitt nye nabolag på Møhlenpris. Avisen har fulgt familien over tid i en etableringsfase og det som gjennomsyrer artikkelen er den absolutte mangelen på kontakt med nordmenn. De har reist fra hele sitt store nettverk til et land langt nord hvor ingen hilser dem velkommen eller sier hei. De klager ikke, men ble forundret over den totale mangelen på interesse fra både naboer og andre. Hvorfor er vi nordmenn så innesluttet, skye, innadvendte og lite høflige? Hva er det som har ført til at vi ofte blir betegnet som «kalde» av andre, både av europeere og folk fra andre mer fjerne kulturer.

Masaifamilien min
Masaifamilien min

Når jeg kommer til land i Afrika, det være seg Etiopia, Malawi, Uganda eller Tanzania blir jeg mottatt med smil og nygsjerrighet. Jeg blir sett og alle hilser. De hilser ikke bare på meg, men også på hverandre, hele tiden. Noen ganger kan det bli for mye for en kvinne oppvokst i «kalde» Norge, men det må vel kunne sies å være et luksusproblem. Jeg vil mye heller at folk hilser for mye enn ikke i det hele tatt.

Barna er nysgjerrige på meg som hvit

Barna er nysgjerrige på meg som hvit

Når jeg treffer fremmede, ofte fra Afrika, hilser jeg nesten alltid. De som har vært i Norge en stund har ofte vent seg til at ingen nordmenn hilser, så de ser ofte litt skremt ut og lurer på hva jeg vil, men som oftest forstår de at jeg kun vil hilse og slå av en prat. For en lykke! De blir så glade og det går ofte ikke så lang tid før de spør hvor jeg er fra. «jeg er norsk», sier jeg. De ser med stor undring på meg og spør; «Er du norsk`?, men du er så annerledes……». Bare fordi jeg hilser på dem betegner de meg som anneredes. Hvorfor er det slik? Jeg snakker til andre også, ikke bare afrikanere. Når jeg er i Oslo ser folk veldig rart på meg. Som om jeg er fra en annen planet. Der råder «storbymentaliteten» noe som betyr at ingen «ser» hverandre. De haster avgårde mer eller mindre planlagt uten et smil, uten et hei. Hva skal alle? Hvor skal de? Har folk det så travelt at de ikke kan smile en gang? I Bergen er det også slik, men kanskje litt lettere å få kontakt. Det kan selvsagt være fordi jeg selv er vestlending, jeg vet ikke…..

bergensere

Er det samfunnet vårt som er lagt opp slik at vi ikke skal se hverandre, at vi ikke skal hilse på naboen, at vi skal være kalde og bare være opptatt av oss selv? Har vi for mye penger? Har vi det for godt? Hvorfor hilser vi når vi er på fjellet?

Er vi ikke lenger interessert i andre enn oss selv? Var ting annerledes før i tiden? Når folk ikke hadde så mange penger og så mye materiell velstand? Jeg vet ikke…… Jeg synes å huske at folk gikk på besøk til hverandre i hvert fall. Det er jo helt slutt på å gå på spontanbesøk. Alt må planlegges og plottes inn i kalenderen. Det må diskes opp med mat og drikke og alt må være style på.  Det er lite tid til spontant samvær med andre. Når ble det sånn?

matservering

Professor Per Fugelli snakker om hvor viktig «flokken» vår er. Hva tenker han på som flokken vår? Er det familien han mener? Det er jo veldig mange som ikke har familie, og som dermed heller ikke har en flokk. Hva skal de gjøre?

Slik vi bor i Norge, hvor alle har sin egen leilighet, hus eller hytte eller hva det måtte være, så fordrer jo ikke akkurat det til sosial omgang. Jeg bor i kollektiv og det er det mange som reagerer på. Voksen og bor i kollektiv? Det synes rart for mange, men det skal jeg love dere; det er kjempesmart! Mange flere skulle bodd i kollektiv. Vi bor fire voksne damer i alderen 37 til 62 i kollektivet. Vi er sykepleiere, professor og meg som er journalist og filmskaper. Selv om jeg har voksne barn som selvsagt er en del av min flokk, så har jeg i kollektivet fått en ny flokk, som igjen har sin flokk, som jeg også er innlemmet i. Vi har masse besøk fra alle verdenshjørner og i kollektivet blir det aldri kjedelig. Jeg er vel den som står for underholdningen stort sett, men vi har alle venner fra alle kontinent som setter farge på flokken vår. «dette er ikke noe kollektiv, det er et hjem» sa min venninne Julliet. Hun vet hva hun snakker om, hun er fra Kenya og kjenner til ordet storfamilie selv om hun er vokst opp i storbyen Nairobi. I Afrika har alle en stor flokk. Sitatet; «det skal en hel landsby til for å oppdra et barn», står fremdeles sentralt i den kulturen i Øst Afrika. Alle bryr seg om hverandres barn og alle har et ansvar for å ivareta hverandre.

MDG : Bangladesh : Maternal health : Bangladeshi child  among women

I kollektivet, eller Kvinnekollektivet som vi kaller det, kommer det masse besøk. Alle synes det er en god atmosfære og noen blir her i flere dager. Vi har hatt overnattingsgjester fra hele verden og en periode sov et damekor fra Kasaksthan på gulvet i stuen. «dere skulle hatt et kamara stående og surre hele tiden. Det hadde blitt en underholdende serie», sa en venninne til meg en dag. Ja, jeg tror hun har rett. Det er aldri kjedelig her, men samtidig så godt å være en del av flokken……

Jeg håper du tenker deg om neste gang du treffer en med annen hudfarge som ser på deg og prøver å få kontakt, enten det er i butikken, på gaten, naboen, på bussen eller hvor det nå måtte være. Ha en fin dag og husk å smile til hverandre……

Norsk snakk

Leave a Reply

Your email address will not be published.