Hjelp jeg skal på TV! Det kryper sakte men sikkert inn under huden på meg. Det virker helt absurd å tenke på at bildene jeg nå ser på MIN flatskjerm på MITT skrivebord, som er koblet til laptopen MIN, skal ut over det ganske land. Ja til og med over hele NORGES land. Ut til den ensomme Olga som sitter i stuen i en stol fra 1960 som hun har trukket om igjen i blomstret stoff, ut til Svein og Anna som sitter i den velbrukte sofaen som er slitt i kantene og har smuler under putene, ut til familien Leknes som har vært på ute på tur og er lett rød i kinnene fordi det er søndag, ut til ungene som sitter alene foran TVen fordi mamma og pappa har hangover etter en hard helg på byn, ut til ungdommene som sitter sammenkrøket i en skinnstol med Ipaden på fanget, ut til fiskeren Jon ytterst ute på RØst hvor vinden uler rundt hushjørnet og katten Mons ligger sammenkrøllet foran Jøtulovnen som har stått der siden huset ble bygget i 1920, ut til alenemammaen med tre små barn som sitter og chatter på en dateside på nett mens ungene maser på skive og melk, ut til søster og bror som bor oppunder fjellet der ingen kunne tru at nokon kunne bu og snøen har stengt dei inne sammen med veden og den forfrosne doen kor vinden ule rundt rumpeballane og gjer dei kald om dei sit for lenge, ut til Ali og Hadji som sitter hjemme i leiligheten sin med mat som lukter krydder og brød som er flatt og heter chapatti, ut til Nils som styrer hotellet ingen bur på, ut til pleierne på sjukeheimen som har helgetillegg og koser seg med mokkabønner og rød saft sammen med beboere som hverken hører eller ser, ut til Lill som bor alene på hybel for første gang og lengter hjem til far og mor, ut til Emma som går rundt i onepiece uten BH og truse og er gått ut på dato og ut til Espen som bor i en minimalistisk leilighet midt i det urbane Oslo hvor alt er så blankt av du kan speile deg i det meste.

hangover

Jeg bor, som du kanskje vet fra tidligere blogpost, i kollektiv med flere andre voksne kvinner. De har knapt hørt om Idol eller Farmen. De bare ser på meg; Du skal på TV. Jo, fint det, men hva så? Ja hva så. Godt spørsmål som er umulig å svare på. Jeg er vant med å leve på usikker grunn, men nå føler jeg at det vugger litt ekstra. Ja det kan faktisk skje at jeg våkner opp midt på natten og er sjøsjuk. Blir programmet en suksess, blir det en flopp, blir det et gjesp, blir det oversett og glemt, blir det flere sesonger, blir det drit, blir det gøy, blir det snakkis, blir det bråk, blir det kult, blir det så ille at jeg må dra dit peppern gror? HVA BLIR DET?

seasick1

Å stikke hode frem i disse sosialemedie-tider er vel litt som å legge hode på huggestabben. Jeg antar jeg ikke er som høna som får hode hugget av og løper videre som om ingenting har skjedd, selv om jeg kunne ønske det. Det kan være det hjelper å ha noen år på ræven, å ha vært ute en vinternatt før eller å ha evne til å lukke øyne og ører for å skjene videre i livet. Det kan være……

I TVserien byr jeg på meg selv. Betyr det at jeg er raus, dum, naiv, uredd, modig eller at jeg bryr meg lite om hva resultatet blir? Selvsagt ikke, men jeg antar at noen ganger må en legge på et ekstra lag hud, at en må lære seg at alle tilbakemeldinger ikke er gode. Noen vil alltid like deg og noen vil mislike deg. Slik er det da, in real life også. Det er umulig å unngå. De fleste som bidrar med surmagede kommentarer har nok med seg selv og bak mye av det som fremkommer ligger en sterk drivkraft i oss mennesker; sjalusi. Hvem har ikke vært utsatt for det eller hvem har ikke følt sjalusi og vet hvor ille den kan gjøre oss. Den kan forvandle selv den mest omtenksomme og snille til et monster som spyr ut edder og galle mens det tordner og lyner et sted i helvete.

sjalusi

Hva er offentlig, hva er privat, er et sentralt spørsmål. Det kan synes som om svært mange har en formening om dette. Jeg personlig synes ikke jeg har så mye å skjule. Det kan være jeg er litt naiv, men det kan også være at jeg har svært tøyelige grenser for hva som er akspetabelt. Jeg har annet å gjøre enn å vurdere hvor grensen går for andre, jeg må ivareta mine egne grenser, noe som oppleves til dels vanskelig i møte med pressen. Det at jeg har rause grenser betyr ikke at andre har det. Folk, hvem nå det er, vil alltid ha meninger som kanskje ikke faller innenfor det jeg tenker er fornuftig, men det de tenker er fornuftig.

journalist-garfield

Jeg tar meg ikke selv så høytidelig kan jeg vel tillate meg å si. At jeg, en godt voksen kvinne, reser rundt i Øst Afrika på motorsykkel er vel langt fra “normalen”. (og heldigvis for det), men det betyr ikke at jeg er gått fra sans og samling. I ti år har jeg fartet rundt i Øst Afrika mer eller mindre på måfå og jaktet på “gode historier og møter med mennesker”. Når jeg nå ønsker å fortelle at Afrika består av så mye mer enn stammekriger, sykdom og sult, så er det nettopp fordi jeg har sett noe annet. Som journalist er det umulig å få solgt inn “positive historier” fra Afrika. Norske medier vil ikke ha det. De vil ha historier som opprettholder det negative bildet som allerede er etablert av det store kontinentet bestående av 54 land! Da jeg endelig klarte å selge inn TV serien “Dit pepper`n gror” til TV2 gir det også deg som seer en mulighet å oppleve et annet Afrika.

Selvsagt forekommer det kriger, sykdom, sult og stor fattigdom i Afrika. Også i TV serien ble det viktig for meg å balansere. Det er umulig å unngå alt det negative. Møte med lille Wilfred som er HIV syk er en sterk historie. Jeg lar meg selv gripe, gang på gang. Samtalen mellom han og meg tar en uventet vending. Vi har hatt slike samtaler før. Jeg har kjent gutten siden han var seks, syv år. Han vet at jeg dukker opp dann og vann for å hjelpe den lille familien. Han vet at jeg ikke blir borte for godt. Jeg prøver å trøste, men noen ganger er ord så fattige.

wilfred

Jeg føler meg som et priviligert menneske som får lov til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker. Jeg tenker også at nettopp derfor er jeg blitt raus på mitt eget liv. Hva har vel jeg å fare med i sammenligning til alle disse jeg møter, til alle disse sjebnene og historiene. På bakgrunn av alle mine erfaringer på livets vei er mine grenser kanskje mer tøyelig enn dine, hvem vet. I så fall håper jeg vi kan møtes på midten.

Jeg siterer igjen den kloke Per Fugelli;

Noe av det som truer helsa til moderne mennesker er for høye forventninger, for mye perfeksjonisme og for mye prestasjon”

Tillatt deg selv å skru ned på kravene, ha mer gøy i hverdagen, vær mindre politisk korrekt, bruk mer humor og bann mer!!

Det går mot en ny ferd for meg. Ferden fra “Dit hvor ELi bor til Dit hvor TV seerne glor”.

No Responses

  1. Lammelåret

    Gleder meg til å se deg på tv, høres ut som om du har noen viktige historier å fortelle. Det er tankevekkende at norsk presse er generelt uinteressert i gode historier fra Afrika.

    Når skal du på og hvor?

    Reply
  2. Dit Peppern Gror

    Heisann
    Jeg skal på søndag 17 februar kl. 19.00 på TV2. Jeg får dessverre ikke fortalt alle historiene jeg ville ha fortalt, men det blir nå en litt annerledes reiseserie fra Afrika hvor jeg tar dere utenfor turistløypene og inn i dagliglivet. Velkommen som seer! 🙂 Det blir spennende å se hvordan jeg blir mottatt.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.