«Hadde jeg vært norsk ville jeg vært bussjåfør, ikke kirurg», sier professoren på utveksling på Haukeland Sykehus fra Istanbul i Tyrkia. Han sitter ved det store bordet på felleskjøkkenet i Haukelandsbakken, Helse Bergen sitt hybelbygg, like under Ulrikens topp. «Jeg synes alle legene på sykehuset ser så ulykkelig ut, men en gang traff jeg en lykkelig fyr. Han var bussjåfør og hadde hus og to biler. Hva mer trenger en». Professoren er på gjestebesøk i tre måneder og lengter hjem. «I lunsjen på sykehuset sitter alle legene med maten sinn pakket inn i grått papir. Alle har de det samme på brødskivene; ost som er brun. I mitt land er osten hvit og til lunsj får vi servert fersk salat med feta og oliven.» Jeg bor også i hybelbygget. Jeg elsker å sitte på felleskjøkkenet. Folk kommer og går. Folk fra hele verden. Ungarn, Tyskland, Sudan, India, Norge, Russland, Etiopia, Angola, Polen, Latvia, Spania, Sør Afrika og Tanzania.

hauk mitt rom

 

Det er begrenset med plass på det 10 kvadrat meter store hybelrommet mitt. Jeg har solgt og gitt bort nesten alle mine eiendeler. Alle bøkene jeg har dradd rundt på i flere tiår ble solgt på et loppemarked til inntekt for et eller annet godt formål som jeg ikke helt husker. De kom sikkert til nytte hos noen andre som kanskje enda drar de rundt på sitt flyttelass. Det eneste jeg har tilbake er malerier og antikviteter jeg har arvet fra min far. De er plassert rundt hos familie og venner. Resten står i boden i kjelleren på hybelhuset. Før jeg flyttet inn bodde jeg i bobil. Da er igrunnen 10 kvadrat å foretrekke. I hvert fall en vinterdag. «Er det noen som skal kjøpe en bobil?» roper jeg ut døren der jeg står på en parkeringsplass en vinterdag i Bergen sentrum. Jeg våkner til parkeringsbot og vannet i tanken under bilen har frosset. I tillegg har jeg gått tom for gass og varmeapparatet avgir ikke lenger varme, men kulde. Ingen svarer fordi det ikke er noen andre der, en tidlig søndag morgen. En og annen kvinnelig festdeltager går ”walk of shame” og kan ikke brukes til noe som helst i, denne sammenheng.

bobil

Bobilen et sted på Sotra

bobil besøk

Familiebesøk i bobilen

På kjøkkenet i Haukelandsbakken kjennes en merkelig lukt. Alex fra Ungarn er i ferd med å utføre et av sine snodige matekperimenter. Denne gang er det vår alles kjære brunost som får lide. «Jeg prøvde å smelte osten i mikroen», forteller Alex der han står med osten full av en brun rennende masse som kan minne om prim. Hans eksperimenter fortsetter i nesten et år, men en dag er Alex borte. Borte fra hybelen, som lukter innestengt hver gang du passerer døren. Borte fra skoene som står utenfor og lukter tåfis og borte fra purringen på husleien han aldri ble betalt. Ingen vet hvor Alex tok veien. Ingen. Kanskje er han død eller kanskje er han tilbake i Ungarn. Den som kanskje kunne vite det var Godtfred fra Tyskland. Godtfred har lange sorte, fete, tynne korketrekkere og kjelleren full av vareprøver han har tigget til seg hos store produsenter. Sjokolade, chips og pizza er hans daglige kost. Han har boden full av det jeg kaller junkfood, fordi han tror verden går under i 2012. ”Eli er du klar over at vi alle blir utslettet fra jorden i 2012? Jeg har sendt deg en email, så kan du lese det selv”, sier Godtfred. Jeg må innrømme at jeg er heller lunken til hans påståtte undergang og etter utallige forsøk på å overbevise meg, gir han opp. Jeg er mer bekymret for kostholdet til den syltynne mannen. «Jeg har tatt masse blodprøver som viser at jeg er en sunn og frisk fyr på 40», trøster han seg selv. Jeg synes Godtfred er blek, ja nærmest litt blålig i huden. Han luter den lange sortkledde kroppen når han går og har et sært syn på det meste. Han er musikkjournalist og skriver om death metal. Noen ganger er han borte i dagevis. Da er han på en eller annen ”sort” festival. Det skal vise seg at Godtfred lider av spillegalskap. Han stenger seg inne i ukesvis, på sitt eget rom. Når han igjen viser seg på dagtid, har han flust med penger. «Jeg inviterer alle på pizza og cola» sier han til alle på felleskjøkkenet. Dessverre gikk det helt galt også for Godtfred. Lånene han opptok av de andre beboerne gikk helt over styr. Ingen penger kom inn. Alt rant ut. En dag tok damen på boligkontoret øverst oppe i hybelhuset afære og ut bar det, med både han og alle hans vareprøver. Ingen vet hvor Godtfred tok veien, men det sies at han ennå befinner seg i Bergen by, fordi han ikke hadde penger til å fornye passet sitt.

Wendy fra India lager mat som er HOT!!

«Nå må det være stille på gangen» ropes det fra en sprekk i døren på rom 321. Den russiske tannlegestudenten Valentina er igjen på ferde med sitt noe depressive vesen. A partykiller,  eller en god gammel kjeftakjerring, er begge gode beskrivelser. Idet hun entrer kjøkkenet legger det seg en mørk sky over rommet. «Puh jeg har det så vanskelig og tungt og været er så grusomt og på jobben sier de at det er lov å smile, men de forstår ingenting for jeg bare konsentrerer meg», sier hun med sin nordnorskrussiske aksent. For flere år tilbake kom hun fra Russland i høyhælte sko og med rød leppestift til en mann i Nord Norge som sto og ventet på flyplassen med en bukett roser. Med seg hadde hun sin datter, fra et tidligere ekteskap. Nå sitter mannen og den tidligere datteren igjen i nord, mens Valentina tar tannlegeutdanning, som går over syv år, ved universitetet i Bergen. Hun sukker og stønner i alle disse årene. Over livet som kom og dagene som er så tunge. Alt annet enn deprimert er lille Joshua. Han er bare fem år og bor på 10 kvadrat med mamma og pappa fra Kongo som sier de er bror og søster, fordi de tror det er lurere å være bror og søster, enn kjærester her i Norge. Noe som senere skal vise seg å være katastrofalt . De mister foreldreretten til alle sine barn. Den norske stat, det store Barnevernuhyret mente de ikke var skikket som foreldre fordi de ikke gjorde som norske foreldre. Det unge paret trodde de kom til et land hvor de var trygge, men da tok de feil, men det var senere. «See you», sier lille Joshua og kikker inn på kjøkkenet etter at han er kommet hjem fra barnehagen. Han spiller fotball i gangen og rett som det er står han på gulvet inne hos meg med sitt sjarmerende, lure blikk. «Kan du spille musikk til meg Eli?». Hvem kan motstå en slik forespørsel? Når musikken flommer ut i rommet danser han som kun afrikanske barn kan.

bursdag kathrine

Bursdagsfeiring på felleskjøkkenet

En annen afrikaner som bor i bakken er hjernekirurgen Mersha fra Etiopia. «Eli i dag er snøen stiv», sier han. Jeg regner med at han referer til is. Mersha har aldri sett snø før og går rundt på speilglatte, nypussede, sorte afrikasko, på et like glatt underlag. Han bare ler og synes det er morsomt med nye erfaringer. Mersha smiler mye og elsker å fortelle historier. Vi sitter ofte til langt på natt ved kjøkkenbordet. «Jeg elsker fiskepinner og brunost», sier han der han står og steker de lett gjennkjennelige oransje pinnene. «Om du noen gang kommer på besøk til meg i Etiopia, må du aldri fortelle min kone at jeg laget mat her i Norge», er beskjeden jeg får. «En mann som lager mat er ikke en ekte mann i min kultur». Mersha legger fiskepinnene på tallerken. Ved siden av spiser han jordbærsyltetøy og knekkebrød. Jeg kommer til å sladre. su lager mat «Kom inn her på rommet mitt så skal jeg vise deg noe», sier Ali fra Sudan. Også han lege og på utveksling på Haukeland Universitetssjukehus. Alle vi damer på korridoren vet at du går bare ikke inn på rommet til Ali. Vi har alle den samme følelsen. Ali er glad i damer og forstår seg ikke på hvordan en oppfører seg her hvor det bor damer så tett innpå ham. Han som er fra en muslimsk kultur, hvor kvinner dekker til det meste, befinner seg nå et sted hvor unge jenter løper halvnakne rundt i gangen, på vei til en av de tre fellesdusjene. «Du må slutte med det der Ali. Her i Norge oppfører ikke menn seg slik. Dessuten er du gift», sier jeg strengt til ham, en dag han for ørtene gang igjen vil ha meg inn på rommet. Noen ganger er det nødvendig å lære menn hvordan de skal forholde seg til kvinner i vår kultur. Men det nytter lite. «Han kastet seg over meg i heisen», forteller Karine meg en dag. «Men jeg klarte å skyve ham unna». Vi gir opp Ali og er fornøyd den dagen han får kone og barn på besøk. Endelig blir det stille fra rom 312. «Hjelp, jeg har låst meg inne». Ropet kommer fra rom 321. Stemmen tilhører  Wendy som er sykepleier fra India. Også hun på utveksling fra et sykehus i Vellore, hvor hun arbeider på brannskadeavdelingen. Wendy har igjen fiklet med låsen og får den ikke opp. Alt er nytt for Wendy. Å lage mat på komfyr er en ny opplevelse og maten som er brennende HOT fra før blir også brennende fast, i panner og kar. «Unnskyld, jeg mente ikke å lage røyk», sier hun mens hun rister på hode, slik indere ofte gjør, når sexy`e brannmenn (hvorfor er alle brannmenn så sexy?) igjen står i full mundur etter at brannalarmen er gått. «Skal du være med på internasjonal fest i 5.etasje», spør jeg Wendy. Hun går rundt i hva jeg vil kalle en pyjamas, men som hun sikkert mener er noe annet, men det er ikke en sari. Hun rister på hode og mener ja og gjør ikke tegn til å ville skifte, slik vi ofte gjør her i Norge når vi skal på fest. Så der står vi der da med hver sin rett fra våre respektive hjemland. Hun med sin karrigryte, kledd i pyjamas og jeg med mitt smalahove som kikker opp på meg fra fatet.

sauehoder

Sauehoder er det norske bidraget på internasjonal fest

Festen er godt i gang og mat fra alle verdenshjørner pryder det store bordet på felleskjøkkenet i femte. Det blir fest og gøy. Wendy stikker ned i 2.etasje med en gang hun værer at det er alkohol med i spillet. Hun går glipp av dansen og larmen og klemmene og kyssene som foregår både i korridoren og i baktrappen. Dagen derpå observeres det kvinner, og noen ganger menn med dårlig fylleånde, bustete hår og strømpebuksen i hånden, som sniker seg ut fra et rom til et annet i håp om ikke å bli sett. «Det er alltid så mye bråk i 5.etasje» sier Venke på kontoret i sjette. Hun har rett. En sen kveld jeg kom hjem fra byn sto et vannklosett inni heisen. Jeg trodde et øyeblikk jeg hadde fått for mye å drikke, men det viste seg å være ekte. «De har demontert doen og tisset i bosspannene på kjøkkenet», forteller Venke. Hun er oppgitt mange ganger. Folk kommer til henne og spør om alt mulig merkelig. «For to dager siden kom en ung kvinne sammen med sin mor. De spurte etter noen permer datteren hadde reist fra da hun bodde her på slutten av 70-tallet». Noen ganger spør folk om hvem som skal vaske og stryke tøyet deres. Ja ikke folk, men menn. Menn fra Afrika som aldri har vært på et kjøkken eller vasket et plagg som professoren fra Kartoum i Sudan som også er glad i damer og arbeidet på et universitet kun for kvinner. Han måtte helt mot sin vilje gå ned i vaskekjelleren og endatil inn på kjøkkenet.

Velkommen på alle språk

Velkommen på alle språk

«Å nå er jeg så lei av å bo slik». Hun kommer farende inn på kjøkkenet en tidlig kveld i februar. Synne er lege og har nettopp startet sin videreutdanning innenfor anestesi ved Haukeland. Hun kaster på det naturlig, blonde håret. Setter de stålblå øynene i deg og stryker avgårde på de lange smekre bena. Jeg liker ikke Synne. Etter ti minutter kommer hun tilbake «Vil dere ha resten av denne?», spør hun og retter frem en flaske vin. «Jeg har nettopp åpnet den og kan ikke drikke mer enn et glass». Jeg sier ikke nei til vin så tar imot. Jeg får litt mer sympati med damen som tydelig ønsker å gjennopprette sitt gode navn og rykte. Hun forstår selv at hun har «drete på draget». I dag er Synne en av mine beste venner. Snill som en godt oppdradd labrador og søt som en ananas hvor kronbladen er i ferd med å løsne. De fleste av de vennene jeg har i dag har en eller annen link til hybelhuset i Haukelandsbakken. «Kanskje på tide å finne seg et annet sted å bo», sier Gro en dag hun sitter på kjøkkenet og blar i avisen. Gro er kristen og går på møte hver søndag formiddag. Hun er som en engel og i motsetning til meg har hun ikke skit på vingene som jeg er helt sikker gjemmer seg under blusen. Gro har bodd på den lille hybelen i over tre år. Hun tar hovedfag i russisk og har smuglet bibler til Kina. Nå er hun i slutten av 30. Dobbelt så gammel er den kvinnelige professoren fra København som ikke helt kan finne seg tilrette og spiser ost som lukter og er kledd i sort. I Norge er det sjelden noen bor sammen i kollektiv når de har passert studentalderen sånn under 30. Vi er fire kvinner i slutten av 30 til 60. koll hus Vi flytter inn i en leiligheten med utsikt mot Bergen skyline på den ene siden og Ulriken på den andre. Kvinnekollektivet er dannet. Vi har bodd sammen i over tre år nå og trives med det. Jeg kan selvsagt kun snakke på egne vegne, men jeg regner med at de andre hadde flyttet om de ikke trivdes. Gro er, etter alle disse årene, fortsatt en engel. Professor Ditte  sin far kom og gikk, ja det vil si han kom hit på besøk og reiste hjem og dessverre så døde han. Det var trist for oss alle, men mest for Ditte selvsagt.

koll kalender

Kalender i Kvinnekollektivet

Jul i Kvinnekollektivet

Jul i Kvinnekollektivet

Noen ganger sover russere eller folk fra Kasasthan i stuen. En gang er det Antona som leser høyt fra bibelen på spansk, mens hun gråter fordi hun er redd. Andre ganger er det kollegaer av professor Ditte, som sover på gulvet. Det skjer hele tiden noe.  Alltid besøk og liv og røre.

En dag sto en venninne utenfor med en flaske champis i hånden; Vi må feire livet!

En dag sto en venninne utenfor med en flaske champis i hånden; Vi må feire livet!

Jeg håper og tror at Kollektivet består enda noen år. EN er flyttet ut og en er flyttet inn. Litt rørelse er bra for energien. «Det er så god stemning her», sier Anne vårt siste besøk så langt. I denne uken har det vært tre gjester på overnatting. Vi koser oss og håper å trives sammen lengre enn langt og inn i et nytt år.

No Responses

Leave a Reply

Your email address will not be published.