«Klart du må la deg omskjære» sier Kortensia til meg der hun står mellom knopper og utsprungne roser i et drivhus et sted i Kenya. Jeg er her for å jobbe sammen med henne for å se hvordan hennes arbeidsdag ser ut og hvor og hvordan fairtrade rosene til Mester Grønn gror. Jeg har fortalt Kortensia om masaien Kaika og at han har fridd til meg.

«Alle masaikvinner er omskjært, så du må følge deres tradisjon», legger hun til. Hun er selv kristen og ikke omskjært. Tidligere trodde jeg at omskjæring hadde med religion å gjøre, men har forstått at det er vel så mye kulturelt betinget.

Vi står og småprater mens vi begge skjærer roser som skal eksporteres ut av landet og kanskje nettopp hjem til deg, på ditt stuebord. «Noen av disse rosene går til Norge», kan Kortensia fortelle mens hun tar en ekstra titt på hvilke rose som er klart til å kuttes. Når hun har kuttet favnen full, går hun for å sette dem i en plastbøtte med vann. Rosene merkes med dato og tidspunkt for skjæring. Jeg subber i hælene på henne med altfor store støvler, forkle, caps og stive arbeidshansker som gjør det umulig å bøye fingrene. Kortensia er rundt 30, gift og har født tre gutter.

bukettavdelingen

På rosefabrikken hvor Kortensia jobber

«Jeg vil at du skal komme hjem til meg og se hvordan jeg bor», sier Kortensia. Denne umiddelbare gjestfriheten liker jeg. Uten å planlegge, uten å måtte gå til innkjøp av utallige matvarer i forkant, uten å tenke på om hun har ryddet hjemme, uten å tenke på om det passer inn i timeplanen; hun inviterer meg og tv teamet spontant hjem.

Kortensias kitchen

Kortensias kjøkken

«Men først må vi bli ferdig med arbeidsdagen», sier hun. Denne type roseproduksjon er svært viktig for Kenya. «Hele 14 prosent av kenyanere arbeider i rosesektoren», forteller Kortensia som tjener to dollar dagen. Det høres lite ut, men så er alt veldig mye billigere her enn hjemme i Norge selvsagt.

«Nå må vi bære ut alle bøttene med roser, slik at de kan kjøres på kjøl», sier Kortensia. Jeg blir litt overrasket når jeg ser transportmiddelet. Utenfor står et esel. Bak eselet står en vogn full av bøtter, fylt med roser i flere farger. «Vi er opptatt av miljøet her og bruker en miljøvennlig transport fra drivhusene og inn på kjølelageret», forklarer Kortensia. Eselet ser, som esler flest, litt bedrøvet ut der de står og henger med hode. Kanksje de fremdeles er litt deprimerte etter den dårlige behandlingen de har fått. Men det var før.

«Disse eslene er omplassert. De har blitt slått og mishandlet, men nå har de fått et bedre liv her på farmen», forteller Kortensia mens hun lesser på alle bøttene. Eselet gir fra seg noe enda mer miljøvennlig; en ruge med drit plasseres strategisk mellom den selv og vognen den drar. Vognføreren hypper til de to eslene og så tusler de avgårde uten annen lyd enn hjulene som går rundt. Det ser nesten litt romantisk ut det hele.

Nå å er vi ferdig med arbeidsdagen. Kortensia bor ikke langt unna.

«Velkommen til mitt hjem», sier Kortensia. Rundt henne flokker det seg mengder med nysgjerrige barn, som det alltid gjør når hvite mennesker dukker opp. De kaster seg foran kamera uten blygsel og tar meg i hånden. Den lange bygningen innenfor murene rommer flere titalls «leiligheter» som består av et rom. Her bor og sover familier som Kortensias. «Det er ikke mye plass for privatliv», kommenterer Kortensia vel vitende om at rommet er lite og trangt. En sofa, et par stoler og en seng. Bak sofaen står en sykkel. «Den har vi opparbeidet oss gjennom ordningen med Fairtrade», sier Kortensia. «Madrassen vi har i sengen er også betalt med Fairtrade penger».

Sykkelen er innkjøpt med penger fra Fairtrade

Sykkelen er innkjøpt med penger fra Fairtrade

Jeg, som alltid har vært skeptisk til denne formen for u-hjelp, blir straks mer vennlig innstilt. Fairtradepengene kommer fra deg, om du er en av dem som kjøper Fairtrade roser eller andre Fairtrade produkter hjemme i Norge. Det er godt å vite at det hjelper i praksis.

«Jeg håper også at vi en dag kan flytte til et eget lite hus, hvor vi får bedre plass. Guttene vokser til og krever mer», sier Kortensia. Jeg kan ikke forestille meg hvor trangt det må være her en kveld når alle skal gå til sengs. Som om hun ser mine tanker sier hun;

«Noen ganger sender vi ungene til besteforeldrene på landet, slik at vi kan ha litt privatliv». Hun ler og jeg forstår hva hun mener med privatliv. Kortensia serverer te på det lille stuebordet hvor en stor bukett roser dekker to tredjedeler av bordflaten. «Vi får lov å ta roser med oss hjem når vi skal ha fint besøk», forteller hun.

the rose worker Kortensia

Ute på den smale gårdsplassen spiller guttene fotball med en ball laget av sammenpakkede plastposer. Jeg kaster meg med i leken. Det er med en viss fare for å henge seg opp i alle de elektriske ledningene som strekker seg på kryss og tvers over plassen. «Vi har i det minste strøm», sier Kortensia.

«Vil du være med meg i kirken i morgen», spør Kortensia. Jeg, som aldri går i kirken hjemme i Norge, takker ja til tilbudet og neste dag står jeg på kirkebakken sammen med en søndagspyntet Kortensia.

I Afrika er de fleste opptatt av hvilken trosretning jeg tilhører. Jeg har forstått at det ikke nytter å si at jeg nærmest er ateist, at jeg tror på noe annet enn Jesus og Gud eller Allah eller hvem det nå måtte være. At jeg tror mer på energi, eller kanskje det er engler. At det finnes noe mer og større enn meg selv. At jeg tror de store linjene i livet allerede er bestemt når jeg ble født. Det enkleste er å si; «Jeg er kristen». Da får jeg ikke flere spørsmål.

Kortensia tar meg i hånden og leder meg inn i kirken hvor veggene er laget av bølgeblekk. Om kirken er ussel når det gjelder materialvalg, så er innholdet preget av stor raushet og glede. Musikken slår mot meg og folk danser i en sirkel. Jeg kaster meg inn og klapper taktfast mens jeg rugger frem og tilbake i takt med tonene fra gospelmusikken. En predikant, eller prest, eller hva det nå må være starter å preike fra podiet fremst i kirken. Han brukre all sin stemmeprakt og veiver med armer og ben. På den sorte pannen renner svetten i strie strømmer. Han taler om synd og syndforlatelse. Sånn sett minner innholdet i talen om talen i en norsk kirke, men måten den blir fremført på er mye mer levende og underholdende. Her er umulig å falle i søvn, slik jeg trolig ville gjort på en vanlig søndagsgudsjteneste i en norsk kirke. I det du tror volumet i prestens stemme legger seg litt, blir du røsket ut av tankene og heist opp i stående stilling for å rope «halleluja». Etter preken er det tid for å hilse på kirkefolket. De tar i mot meg med åpne armer. «Du er velkommen tilbake», sier de smilende og varme og tar meg i hendene. De omfavner meg med en kjærlighet som er sjelden. Å være en del av en menighet må være en fin ting. Uansett hvor du kommer i verden kan du gå til en kirke, eller til en trosfelle, for å søke varme og vennskap, ja til og med losji kan du få hos dine feller over hele verden.

På gudstjeneste

På gudstjeneste

Jeg har tidligere vært medlem av en organisasjon som heter «Couch sleeping».  Som medlem kan du reiser rundt i hele verden og sove på sofaen til folk, helt gratis. Hva med noe tilsvarende for kristne ; «God sleeping» eller «Sleeping with Jesus»? Kortensia derimot går hjem og sover med alle sine familiemedlemmer, tett i tett.

Leave a Reply

Your email address will not be published.