Per Fugelli skal dø. Heldigvis for oss andre. Nå jages han av journalister på jakt etter kloke ord og utsagn vi andre kan bli klokere av i beste “før døden” stil. Og han deler, deler og deler. Takk og lov så deler han alt nå, nå før han dør. Jeg mener selvsagt ikke det er bra at han skal dø, det skal vi jo alle, men han er da ikke spesielt gammel og så klok! Hvorfor skal han dø? Er hans time kommet selv om han fremdeles har mye kloke tanker i hodet og mye å bidra med i verden. Jeg har min egen tro. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror at vi alle har vår tilmålte tid på jorden. Så også både meg selv og Per Fugelli. Endatil at jeg ikke er så klok som han.

per fugelli

Jeg tror at, ja vi blir født og vi dør, og alt der i mellom må vi fylle inn selv. De store linjene er lagt tror jeg; hvem som skal være nær deg, hvor mange barn eller om du skal få barn, hvem som skal prege deg og så videre. Vi blir til i et fellesskap. Dessverre fungerer ikke alltid dette fellesskapet. De voksne utsetter sine barn for opplevelser de skulle være foruten, de mangler antenner og empati, de har nok med seg selv. Men også disse menneskene, som kanskje sliter med livet og som bruker mye kraft og engergi på å være som andre, er et reslutat av noe. Det er lett å glemme  Å være annerledes i ikke-anderledes landet Norge kan være hard. Da mener jeg annerledes i vesen, annerledes i lynne og ikke minst annerledes i farge.

henderDen australske sykepleieren Bronnie Ware skrev en bok om hva folk angrer på at de ikke hadde gjort når de låg på dødsleie. De fleste av oss vil vel tenke at ; å være mer sammen med familien, å oppføre meg bedre mot mine medmennesker, å reiser mer, å ta mer fri og så videre, men nei, forteller Fugelli; Nummer én, dere, spennende, spennende:

«Jeg skulle hatt mer mot til å være meg selv.» Jeg tror en av de beste reseptene for menneskene i Norge framover er å bygge selvstendighets mot, gi makt til egen målestokk. Istedenfor, som jeg tror for mange av oss gjør, å la oss forføre av et ideal, et glansbilde, en gullstandard som andre setter opp og prøver å forføre oss til å tro er det som skal til for å være et verdig menneske. Jeg tror mye av hemmeligheten ligger der. Shakespeare sa det samme: To thyself be true.

wish

Jeg ble glad når jeg leste dette. Jeg har alltid prøvd å være meg selv på godt og vondt. Å være seg selv betyr ikke at alt er sol og atter sol. Det betyr at jeg også innehar andre følelser som sinne og anger. Jeg snakker til dels høyt og lar meg ikke føre ut i noe jeg absolutt ikke vil. En sterk intiusjon har hjulpet meg til å leve frem til nå.

eli pels

Jeg er selv en OVERLEVER. Det er jo så populært å være en overlever for tiden. Jeg har overlevd kreft. Lymfekreft med spredning fra hals til lysk. Året var 1997 og jeg var alenemor med tre små barn. Hvordan blir en, en overleve? Jeg mener at noe av grunnen var at jeg selv tok kontroll over sykdommen. Jeg ble som et lite barn i trassalderen.

Fugelli skriver han vil dø hjemme fordi der har han kontrollen over seg selv og omgivelsene. Helt klart et godt valg. Nå slapp heldigvis jeg å ta et slikt valg, så jeg måtte finne andre arenaer å kontrollere. Det ble på sykehuset jeg kjempet min kamp. Jeg nektet å stille på kontroll til avtalt time, for jeg hadde andre ting å gjøre. Jeg nektet å ta cellegift klokken 13, jeg ville ta den klokken 17. «Ja men da er alle gått hjem» var argumentet. Men de var jo ikke det. På et sykehus er det folk hele tiden og det var bare snakk om å være litt fleksibel. Det gikk til slutt, de gav opp. Noen ganger tok jeg andre pasienter i hånden og ledet dem til behandlende lege for å si sin ærlige mening. Det hjelper ikke å sitte i en krok på sykehuset og klage. Si ifra og gjør noe med det. Det går som oftest bra.

På hjemmebane hadde jeg mistet kontrollen fullstendig. Ungene fikk angst og jeg fikk angst og mine foreldre ble redde og mine venner forsvant. Husmorvikar var det ingenting som het og jeg var for ung til å få hjemmehjelp. Da ble det til at ungene sto ute i gaten i håp om at noen inviterte dem på middag, noe de ikke sjelden gjorde. «Hva har du spist til middag i dag?» spurte de naboungene. Jeg så formelig sikkelet i munnvikene.

Å ta kontroll over sitt eget liv tror jeg er noe av det viktigste for oss mennesker. I det vi mister kontrollen mister vi oss selv. Å komme inn i store «maskinerier» som et stort universitetssykehus kan være overveldende i seg selv om du ikke også er syk. Det er en total skremmende og ukjent verden for de fleste. Da er det selvsagt viktig å huske på at de fleste som jobber der vil oss godt, de vil at vi skal  bli frisk. Å ta kontrollen betyr ikke at du skal klage på alt og alle, men at du skal se hva du selv kan bidra med på en konstruktiv måte. Jeg som hadde langt blondt hår var i ferd med å få fjoner og blank isse. I stedet for å klage raket jeg av meg alt håret straks prosessen var i gang. For det meste gikk jeg med bar skalle, men endelig kunne jeg gå til innkjøp av rødt langt krøllete hår og hatter i alle fasonger. Jeg gikk catwalk i gangen på onkologisk avdeling og spanderte congac og rødvin på mine medpasienter. Onkologisk avdeling….. det er noe trist i hele ordet. De som skal besøke oss syke ser sykere ut enn vi gjør igrunnen. Jeg tror angsten tar alle når en skal forholde seg til smerte og død. Det er ikke slik at vi er trent på å ta imot døden eller alvorlig sykdom. Det litt forslitte sitatet; Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, sier mye synes jeg.

jumbalao farge

Jeg har som du kanskje vet reist i Øst Afrika de siste åtte årene. Det er rart å se hvordan de forholder seg til døden på en helt annen måte enn oss. Selvsagt ønsker alle mennesker som blir syke at de blir friske, men vi har ulike måter å gjøre det på i ulike kulturer. Sjamanisme og heksedoktorer er en stor del av «helsestellet» i Øst Afrika. Dette betyr ikke at de er dumme eller primitive folkeslag. Dette har eksistert langt tilbake i kulturen og er en del av livet. Det er ofte langt til sykehus og det er dyrt å reise dit. Kankje har de en ku de kan selge, men da mangler familien melk. Vi her i Norge har fritt helsestell, på for eksempel Zanzibar må de syke selv betale for røngten, blodprøver og medisiner.

Heksedoktorene finnes om oftest i nærmiljøet og har kjennskap til slekters gang. De er respektert i landsbyene og deromkring. Noen ganger blir den syke frisk, men det går ofte galt, men det er en del av livet. Det blir akseptert. Det islamske uttrykket; insch Alla – om gud vil, blir ofte brukt. Det har selvsagt flere sider ved seg, å overlate alt til Gud eller Allah, men det kan blir lettere å akseptere døden som en del av livet, enn for oss hvor vi satser alt på helsevesenet og lite til sjebnen. Jeg sier ikke at disse menneskene har noe bedre eller lettere forhold til døden, men mer akseptrende kanskje.

Som kloke Per sier; så lenge du er glad i livet er døden en fiende. Ha et godt liv du som leser og du Per; Jeg håper du får mange flere år og at vi får nyte godt av ditt kloke hode. Lenge. Lykke til.

No Responses

  1. fimreite

    Per Fugelli er en fin fyr! Og som du sier: “så klok!”.

    Men jeg ser at du selv har en dramatisk historie og fortelle. Den mener jeg kan stå for seg selv, uten Per Fugellis hjelp.

    Det er bra at det gikk bra med deg og familien din!

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Takk for den og JA min historie står for seg selv og jeg kommer tilbake til den for mine erfaringer kan nok være til hjelp også for andre i samme situasjon. Noen sår har vi selvsagt hele familien, men det er ikke mer enn vi kan leve med. Ha en fin kveld 🙂

      Reply
  2. Lammelåret

    Jeg blir helt imponert over hvordan du forteller at du tok kontrollen i egen liv da noe utenfor deg selv skapte trøbbel for deg (kreften). Det er tøft gjort og det var helt sikkert nødvendig at du gjorde det. Det er noe med det å finne sin måte å håndtere ting på og holde fast ved det, insistere på det. Jeg tror veldig mange ikke tør, våger eller klarer det.

    Jeg vil gi deg ros og klapp på skulderen. Jeg håper du klarer ta imot det!

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Tusen takk for fin tilbakemelding! jeg blir selvsagt veldig glad for å få en slik bekreftelse og gode ord på beskrivelsen av kampen jeg førte. Og som du sier; så kreves det mot og litt ekstra krefter å klare å ta kontrollen på denne måten. Jeg tok i bruk alle de ressurser jeg fikk utlevert i livet og klarte det! Jeg tar i mot klappet på skulderen med stor takk 🙂

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.