Den unge trollmannen, Salif, er kledd i grønn Adidasjakke, jeans og joggesko. Salif er den som fordriver onde ånder ut av zanzibariske beboerne i landsbyen hvor jeg har mitt stråhus. Beboere som har gått seg vill i psyken eller fysikken. En sjaman, eller heksedoktor, arver oppgaven etter sin far, uten at det er noen form for genetikk innblandet. De fleste forestillinger om sjamaner eller heksedoktorer er vel at de ligner Gandalf Grå eller trollmannen fra Oz, men det stemmer ikke, ikke på Zanzibar. At heksedoktorer er mye brukt på Zanzibar er velkjent. Folk bor ofte i avstand til sykehus og andre helsefasiliteter vi her hjemme tar for gitt. På sykehuset må de betale både for røntgen og medisiner. Da mener de at heksedoktoren er et bedre alternativ. Enhver landsby har sin egen heksedoktor. I dag skal Salif prøve seg på mine norske smådjevler. Om jeg har gått meg vill i psyken kan nok diskuteres og svaret vil variere med hvem du spør. Jeg har en gang tidligere vært med i et slikt ritual,  mer eller mindre tilfeldig. Den gang visste jeg ikke helt hva jeg var vitne til;

kibanda landJeg sitter utenfor det lille stråhuset mitt sammen med noen av de lokale bosatt i landsbyen. Det er mørkt. Helt mørkt. Ingen strøm, kun en liten parafinlampe gir lys nok til å se dem som sitter nærmest lyskilden rundt bordet. Det er ikke lett å se sorte, eller fargede for å være politisk korrekt, mennesker i mørke. På himmelen henger fullmånen. Det nærmer seg midnatt. Den svake lyden av trommer fanger min oppmerksomhet. Jeg tror et øyeblikk det er «dans på lokale», slik vi har for vane å delta på i Hardanger, hvor vi drikker sider og ruller oss i nyslått gress og står opp neste dag med grønske i ræven, men slik er det ikke. «Om du går dit får du en afrikansk djevel i deg», sier Ali, en av de tilstedeværende. Jeg, som sikkert har flere norske djevler i meg fra før, føler ikke dette som en trussel. Nå i disse tider, hvor det å mikse både kulturer og farger er superaktuelt, kan det kanskje være en fordel å få inn flere ulike raser djevler, tenker jeg. Jeg bestemmer meg for å gå etter lyden. Ingen av de andre lar seg overtale til å bli med. De ser bare skremt ut, noe som gjør meg enda mer nysgjerrig. Den eneste lyskilden jeg har på turen, foruten fullmånen, er en hodelykt som skrur seg av og på når det måtte passe. I måneskinn blir sanden lys grå og de mange palmene kaster skygger som store, skumle troll fra norske folkeeventyr som alle småbarn blir skremt med av sine foreldre som tror det er høyverdig kultur. Det er flere kilometer til landsbyen. Innimellom skvetter jeg sidelengs i det jeg trår på kvister jeg tror er digre, sorte slanger. De finnes der ute, de store sorte og noen grønne slanger.

I det jeg nærmer meg landsbyen blir trommelydene sterkere. Jeg hopper over store vanndammer og sklir i gjørmen som har samlet seg etter regnskyllet tidligere på dagen. For å komme nærmere lyden må jeg gå gjennom landsbyen som alltid er full av mennesker, på dagtid.

Michemvi landsbyen

Ikke et menneske er å se. De små husene murt opp av stein, limt sammen av en blanding av sand og en lokal steinart, bader i lyset fra månen. Innimellom de grå husene henger en og annen fargerik kanga, det tradisjonelle pleddet de bruker til alt fra å bære babyer i, til duker og påkledning.

Endelig når jeg frem til trommelyden. Jeg ser beboere fra landsbyen danse. Jeg tror fremdeles det er «dans på lokale» og kaster meg ut i dansen. De tilstedeværende har fått øye på meg og roper; «Mama Kibanda, mama Kibanda!» som er mitt nickname på Zanzibar og betyr «moren til det lille huset». Etter en kort stund blir jeg trukket ut av dansen og hysjet på. Mussa, unggutten som har tatt affære holder meg for munnen og peker mot en kvinne som ligger på bakken. Med ett blir det helt stille. Trommene stilner og kun lyden fra kvinnen på bakken kommer ut i den stille fullmånenatten. Lyder som minner mer om et dyr, enn lyden fra et menneske. Jeg forstår at kvinnen er i transe. Heksedoktoren står over henne. Jeg, som så «Exorcisten» på kino i England på språkreise, da jeg var 15 år gammel, blir med ett klar over hva jeg er vitne til. En pasifiserende redsel kommer over meg og jeg synker ned i ly av en mur. Her blir jeg sittende til dansen og trommingen gjenopptas og jeg kan snike meg usett ut av ritualet  før jeg selv ender opp i transe. Jeg snubler og sklir gjennom sand og jord. Hodelykten har sluttet å virke og månen er min eneste kilde til orientering på veien hjem. Alt er mørkt. Etter noe som kan virke som en mil er jeg hjemme. Sjelden har jeg vært så glad for å se det lille stråhuset mitt. Min lille personlige hule hvor alt er trygt, bortsett fra et par rotter og noen gekkoer som løper over veggene som små vingummigodterier. Noen ganger løper de over ansiktet mitt også. Rottene er umulig å fange, så de er blitt som små frivillige husdyr som krafser i palmebladeveggene i mørke.

smådjevler

Jeg kommer meg gjennom natten og til neste dag, hvor jeg sitter rett opp og ned og kjenner godt etter; Mon tro om mine små nordiske djevler har fått selskap av en afrikansk likesinnet. Nå gjenstår å se om heksedoktor Salif finner noe der inne blant alle de fargerike smådjevlene fra ulike kontinent.

Leave a Reply

Your email address will not be published.