Det er hardt å være yrkeskvinne med åtte til fire jobb (sånn cirkatider) på et kontor på et stort sykehus. Jeg har nesten ikke tid til hverken å blogge, være på Facebook eller Twitter eller hva de nå heter alle disse sosiale plattformene jeg bør oppholde meg på for å «bygge opp min nett identitet»


Å være i jobb innebærer blant annet; opp hver bidige dag, nistepakke med hjemmebakte knekkebrød og omega 3 pålegg, stadig tilbakevendende alarm som ringer presis every day untatt i helgen, klær som matcher, sminke som passer for dagslys, slitt og blondt hår som er riktig dandert uten at det ser slitt og blondt ut, paraply som vrenges på veien, sykkel som leies fordi kondisen er for dårlig i oppoverbakke, lue med store klaffer som skjuler et stort rødt headset med musikk med rytmer slik at jeg kan flytte den ene foten foran den andre, hansker som dekker over ringer på hver en finger, veske som inneholder alt fra tørrshampo til handlenett og leppestift med shimmer, kollegaer som er så hyggelige at du tror det ikke før du kjenner dem, avtaler som utsettes til neste uke, møter som varer og varer, id kort med et altfor mørkt bilde av en blond dame langt nede i ene kanten,

et kontor som ser mer ut som et FN lager hvor det oppbevares fleecegensere til afrikanere på utveksling og som fryser, leger i hvite frakker som egner seg til å flørte med i heisen eller trappeoppgangen, sykepleiere som hustrer avgårde i gangene under jorden med kapper over skuldrene, avdelinger som før het Røntgen men nå heter Nukleærmedisin, kiosk som har pølsemeny som lukter og kø så lang som ventelistegarantien, heiser som går opp og ned og plinger med folk i alle farger og fasonger, sykesenger som er tomme fordi pasientene enten er døde eller reist hjem, syke mennesker på vei ut for å røyke med cellegiftposene hengene i stativ, friske mennesker med roser i kinnene, kafeteria som alltid er full av studenter som tror de er viktigere enn Einstein! Ja, you name it!

Jeg har vært ansatt i Helse Bergen tidligere, som redaktør, og nå når jeg er tilbake foran en pult, rett nok på en anne avdeling, sender jeg meg selv en email og får denne tilbakemeldingen; «Jeg er i permisjon frem til 31.13.04». På tide å begynne i jobb igjen? I tillegg har jeg 25 707 emails! Det tar nøyaktig åtte år å lese 15 mail for dagen (sånn cirka). Hvorfor stenger de ikke ned alt når en aldri kommer tilbake? Jeg er sikker på at ikke EN av de emailene er viktige, jeg gidder ikke engang sjekke. Ringer IKT avdelingen og ber dem gjøre noe = slette. De på IKT sitter sikkert bare der og venter på alle som ikke forstår data eller får too many emails! Jeg ringer dem hele tiden. Om alt. Jeg tenker at nå har jeg fått dårlig rykte der borte. De ser på hverandre og sier;» nå ringer hun der Eli med PC nummer 312564, orker du å svare?» Så krangler de om hvem som skal ta telefonen, helt til jeg legger på fordi jeg er ikke spesielt tålmodig av natur. Jeg har måttet bli litt mer tålmodig etter at jeg begynte å reise til Afrika rett nok, men fremdeles bruser det mange milligram adrenalin i blodet hver gang jeg finner noe å hisse meg opp over, og det finner jeg alltid.

Det jeg egentlig skulle si er at jeg ikke har tid til noe lenger! Kordan i helgoland har jeg greid å ha ansvar for tre barn, hus, hund, bil, og noen ganger jobb. Jeg fatter det ikke. Hvordan får dere det til folkens? Jeg har mer enn nok med å administrere meg selv ut og på jobb, og å være på jobb for så å gå hjem igjen. På veien må jeg til og med tenke på hva jeg skal spise både den dagen og neste dag til frokost. Hvordan har jeg klart alt FØR? Helgene bruker jeg på å tenke at jeg skal på jobb hele neste uke. Har jeg nok brød, har jeg pålegg, har jeg noe i frysen jeg kan spiser om jeg glemmer å gå på butikken? Det meste dreier seg om MAT. Om å få i seg nok, så jeg ikke må være sulten. Er jeg sulten kan jeg glemme å være kreativ, blid, sosial og utadvendt. Da kan jeg like godt stenge meg inne på FN lageret mitt og surmule med lavt blodsukker. Jeg må sørge for meg selv. Hvordan tok jeg vare på meg selv når jeg hadde tre barn å tenke på? Fikk jeg i meg nok mat da? Levde jeg et liv eller levde jeg et liv FOR andre? Jeg har vel aldri vært en type som ikke tenker på meg selv. Jeg er sikker på at jeg alltid har vært litt egoistisk og ikke den der «oppgimegselv»- typen mor. Jeg blir nesten litt provosert kjenner jeg, av den type mor som ofrer alt. Vet de hva de gjør? De lager nemlig stort sett ulikandes barn som bare tenker på sine egne behov. Forstår de det de mødrene (og fedrene) som oppgir sitt eget liv, mer eller mindre, for å innfri barnas ønsker. Hva med disse ofte ufordragelige ungene når de blir tenåringer med altfor lange bein, store ører, stor i kjeften og lukter ekkelt. Hva da? Da er det for seint å be dem «senke på krava». De vil kreve mer og mer og hva med når de skal ut i verden på egen hånd? Da må du jobbe ræven av deg for å forsørge dem fordi de skal studere og gidder ikke ta seg jobb ved siden av studiene, fordi de aldri har vært vant med at noen stiller krav til dem. OMG! Ja da har du det gående……..

Å lage barn er lett, men å lage likendes barn er verre

Tilbake til min egen jobb. Joda, arbeidslivet er stort sett oppskrytt, men gode kollegaer er virkelig ikke å forakte. Jeg stortrives med mine nye «medsammensvorne». Vi spiser lunsj og diskuterer store verdensproblemer som vi løser på strak arm, vi diskuterer ømtåelige tema som kun er beregnet på oss i rommet, vi ler og spøker og forteller historier fra virkeligheten (sånn cirka) og diskuterer fag, hva nå det måtte være og vi er så kreative at hjernecellene går på en snurr og jeg må ta meg et glass rødvin om kvelden fordi «jeg fortjener det».

Ha en god helg alle sammen. Jeg nyter hvert minutt og nå har jeg delt noen tanker og brukt noen minutter av din sikkert dyrebare helgetid, midt nå i november. Kos ræven av deg, hele helgen. På mandag er det «påanigjen» dag.

No Responses

Leave a Reply

Your email address will not be published.