The small Shea (høvdingen i landsbyen) kommer dragende med tre plastikkstoler. Han er small Shea fordi the Big Shea er død og da er det den Lille Shea som styrer for tiden. Det er tidlig morgen i landsbyen Michemvi. To av plastikkstolene er blå og en er hvit. Som alltid i Afrika plasseres stolene under et tre når det skal forhandles. Jeg setter meg i den hvite stolen. De to mennene, shea og min eks kjæreste og mannen jeg eier land med, Ally, setter seg i de blå. Bak meg ligger den lille moskeen som er flittig i bruk. Utenfor står skoene. Noen ganger kan det se ut som en skobutikk. Sko på rekke og rad. Sandaler, flipp flops, joggesko, blanke sko og skitne sko. Jeg undrer meg mange ganger på hvordan de finner igjen skoene sine. Noen moskeer har små skap du kan låse skoene dine inn i. Noen ganger står det igjen noen sko. De står der kanskje lenge, helt til vedkommende husker på at han glemte skoene sine utenfor moskeen, når han var ferdig med en av fem av dagens bønner.

“Jeg blir borte noen minutter jeg”, sier den unge gutten Mussa når jeg treffer ham dagen i forveien av møte. Jeg er nettopp ankommet landsbyen med en av de mange daldalaene, minibussene. Tidligere var det en daladala til landsbyen minMichemvi, nå er det minst 10. Det er stum mørkt. I tillegg til at solen er gått ned, er strømmen borte. Ikke det at det er så mye strøm, men det er nå såpass at du kan se hvor du trår. Nå må jeg ta lommelykten på telefonen min til hjelp. Lommelykten jeg kjøpte på Claes Ohlsson før jeg reiste hjemmefra er stjålet. Mine “mzungo” øyne er ikke vant med dette mørke, så jeg må summe meg litt før jeg tråkker ut i intet.

Mussa har vært som en sønn for meg helt i fra jeg kjøpte land i den lille landsbyen Michemvi. Han er alltid velvillig og ordner opp så godt han kan. Jeg setter stor pris på Mussa. Jeg gir sjelden penger, men betalte et halvt år på skole slik at han kunne lære seg engelsk. Slikt prissettes. Han er alltid på plass og rede til å trå til for Mama Kibanda (meg). Det er nytt at Mussa går i moskeen. Jeg kan aldri huske at han gikk for å be tidligere. “Folk i landbyen elsket meg ikke før. Nå elsker de meg igjen, fordi jeg er begynt å gå i moskeen. De syntest mitt liv var i ferd med å ta feil retning. Jeg anla dreadlocks og arbeidet som beach boy. Jeg er veldig fornøyd med mitt nye jeg”, forteller han. Jeg tenker at så lenge gutten er fornøyd er vel alt bra. Jeg vurderer å komme med en lengre utredning om å ikke bry seg så mye om hva andre mener, men har nok med å holde meg på føttene i mørke.

For å få sove må jeg konsumere noen poser med Conyagi, det lokale brennevinet. Jeg gruer meg til morgendagen. Ally er tilbake på Zanzibar.Han har vært gift i Spania i mellomtiden, men som de fleste forhold mellom hvite kvinner og zanzibarske menn, så går det galt. Det varer aldri lenge. Et par år kanskje. Det hjalp ikke å få en sønn heller har jeg forstått. Så nå er vi her, på tomten vi deler, som jeg har betalt, men som han tror han selv har betalt selv om han ikke hadde en eneste shilling når jeg traff ham. Men det har han glemt.

«Du kjøpte ikke land, du kjøpte kjærlighet», starter han samtalen der han sitter på den hvite plaststolen. Samtalen skal føre til at vi blir enige om deling av land. Ally har fått svensk kjæreste som har fortalt ham om sugarmamas!!! Haha! Jeg føler meg absolutt ikke som noe sugarmama. Sugar har jeg i hvert fall ikke. Eiendommene jeg har kjøpt for syv år tilbake fikk jeg nesten gratis og om det var LOVE jeg ville ha så hadde jeg fått det gratis, tenker jeg. Jeg kommer ikke på noe annet å svare enn; «Aha, så du er prostituert du da». Dessverre kan ikke høvdingen (shea) et ord engelsk og jeg kan ikke flytende swahili må vel sies, men et ord er jeg god på; PROSTITUERT – malaia! Så det eneste shea forstår er ordet malaia, og han tror jeg kaller Ally for malaia og da har vi det gående. Jeg hisser meg så til de grader opp at jeg reiser meg hvert 30 sekund. Dumme folk har en tendens til å provosere meg noe fryktelig. Dumskap kan de ha for seg selv, i sin egen smale verden. Ikke plag meg. Men her er jeg da. Omgitt av en argumentasjon som er milevis fra min sans og forstand og forståelse. Hva gjør en da? Det beste ville vel være å reise seg for godt å gå, men jeg klarer ikke å la være å kommentere den ene dumme kommentaren etter den andre. De to «brothers» (ja de er av samme rase) fortsetter å samtale på swahili og utelukker meg fullstendig. «Du må oversette», sier jeg til Ally. «Nei, dette er en privat samtale», sier han om et møte mellom tre mennesker. Kanskje du nå tenker at jeg burde ha med meg en tolk. Bakgrunnen for at det ikke var noe tolk tilstede var at jeg hadde fått beskjed om at det skulle være fem – seks personer tilstede som også forsto engelsk. Men slik er det; du kan ikke stole på noe eller noen. Det var selveste shea som hadde sagt at han ville ha flere med seg i forhandlingen. Det hadde han trengt. Han sitter der klar med papir og blyant og får ned tre ord på papieret og så er det stopp. Ordene mellom meg og Ally faller som kanonkuler i en krig som begynte den dagen jeg forlot fyren. En forlater aldri noen her uten at det svir. Å føle seg sviktet i denne kulturen er verre enn døden kan det synes som. Jeg har igjen reist meg opp i sinne og nå er det alvor; «du trenger en advokat, im going to court», sier jeg. Ally har svensk kjæreste for tiden, ja for tiden. Fordi sladderet hadde allerede nådd meg i byen; den svenske jenten hadde rotet rundt med en annen mann i landsbyen, noe som hadde endt med at Ally banket ham opp. Han har mye å gjøre Ally. Banke opp potensielle inntrengere og takle ekser på krigsstien og å bygge nye bungalower på MIN tomt! «Jeg hadde penger, jeg har betalt for tomtene», sier han. «Bevis det», sier jeg. «Ja det kan jeg og du må bevise at du har betalt også», sier han. Som om det er et problem. Her sliter han. Jeg kan bevise med uttak på bankkonto, hvordan han skal bevise noe som helst er jeg heller usikker på. Pengene ble levert cash i plastikkposer (se tidlgere blogg) og papirer ble skrevet, så det finnes papirer. Tilsammen er det fem tomter. To henger sammen – det såkalte Kibandalandet og tre henger sammen – det såkalte Beachlandet. Det er stort, stort. Jeg sier meg villig til å dele det sistnevnte. På Kibandalandet vil Ally at vi skal drive buisness sammen!!! Sammen med en som lurer meg hele tiden? Jeg har aldri fått en shilling av hva han har dradd inn av penger når han driver med utleie. Nå når jeg kommer inn på mitt eget land har han bygget tre nye bungalower, en bar og satt opp et gjerde som mer hører hjemme på Reitgjerde enn på en plett med palmer og sand. Jeg svetter fra før, men nå renner svetten. Gjerde går gjennom hele tomten. Jeg kjenner ikke igjen mitt eget Kibandaland.

Jeg får vondt i magen. Han har tatt seg til rette uten å spørre meg, uten å engang informere meg. Nå aner jeg konsekvensen; Shea sier noe sånt som; «NÅ har Ally bygget og invistert på tomten, så nå må den være hans!!!!» Denne logikken er så fjern at jeg har vanskelig med å holde sinne inne. Det ligger like under overflaten og bruser, men her er det jeg som er gjest, innflytter, inntrenger, mzungo, fremmed, innvandrer. Det spiller liten rolle om min logiske sans hopper fortere enn hjerte mitt slår. I dette samfunnet kan det synes som det er en total mangel på logistikk. De har sin helt særegne logikk i så fall. Det tenkte jeg også den gangen de satte vasken jeg skulle vaske opp i feil vei og monterte to dørhåndtak på døren til badet. «Den ene kan du bruke, den andre er til pynt», kommenterte arbeiderne. JODA…..

Jeg har reist meg for godt. Det er tidlig morgen. Jeg svetter mer enn vanlig og solen har krøpet opp over landsbyen. Shea har tre ord på blokken. «jeg skriver aldri unna noe som helst» er Ally sin siste hilsen. «Det trenger du heller ikke», tenker jeg. Det er hans problem og ikke mitt. «Meet you in court» er min siste kommentar. Det er igrunnen den eneste setningen de forstår. Tidligere når jeg hele tiden ble stoppet på motorsykkel. Sa politiet alltid; «Im going to bring you to court», det var favorittsetningen. En dag tok jeg sats og sa følgende før de fikk åpnet munnen. «Im going to bring you to court», sa jeg. De måpte lenge. Lenge. Inntil de forsto at jeg hadde stjålet deres replikk. Da vinket de meg videre. Den replikken tror jeg de har sett på film. Dårlige amerikanske filmer som vises på en skjerm høyt oppe på veggen i en eller annen landsby eller i byen. Ikke vet jeg. Noen har TV hjemme, men det er svært få. Dessuten går strømmen hele tiden, så filmene er som oftest ferdig når strømmen er tilbake, så de får sikkert aldri sett slutten på rettsaken heller. Kanskje de ikke engang kommer til rettsaken, slik som når jeg truer dem eller de truer meg.

Dette samfunnet er bygget opp på frykt og sjalusi. Aldri i mitt liv har jeg sett så mye angst.Angst for å gjøre gale ting, noe de gjør hele tiden. De lyver, stjeler, knuller i hytt og pine, tar seg tilrette, slåss og drikker store mengder alkohol eller tar heroin. 10 000 mennesker på denne lille øyen bruker heroin!!! Det er jo så utrolig at det er verdt en egen blogg! Angsten er stort sett knyttet opp til religion. De får juling fra de kommer ut til de går i graven en gang rundt 50 åra. Det finnes ingen indre justis, kun en ytre; bank, juling og terror. Mye av dette kommer ut i form av sjalusi og svært liten evne til empati og evne til å hjelpe hverandre. Kanskje du, som jeg, lenge trodde at et slikt samfunn, hvor de fleste er ganske fatttige og avhengige av hverandre, er fylt av evne til å dele, til å hjelpe, til å føle solidaritet. Men da tok du feil, i hvert fall slik jeg opplevde det under mitt siste opphold. Hjelpe meg. Bygdedyret på Zanzibar er større enn det største trollet i Jotunheimen!!! Det dekker halve øyen og det kan synes som det eneste føden det inntar er RED HOT CHILLI PEPPER! DE elsker drama! Er det noe å sladre om, så er de igang. De roper; LOVE – det er ekte kjærlighet når par slåss så fillene fyker. Jeg vet ikke helt jeg. Jeg er matt og utslitt og undrer meg på hvorfor jeg stadig vender tilbake? Dum, blåøyd og naiv som jeg er!!!

No Responses

  1. Randi Mørk

    Hei!du skriver så levende og fantastisk at jeg koser meg med bloggen din? har dessverre sletta en blog far tidligere der du såvidt var inne på at du hadde et 10 min Chi Gong program ,som du tok hver dag og gav deg nye krefter . Skulle ønske at jeg kunne få “oppskriften”..!Jeg har ei søster som trenger et kortere program ,for det hun har tar 40 min og det blir for anstrengende ,hun har ME .Kan du skrive om det en gang ? Hadde vært kjempefint?

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Tusen takk for flott tilbakemelding! Bloggen om chi gong ligger i arkivet på forsiden av bloggen min. Dessverre er det ikke noe oppskrift på min chi gong. Det tok flere dager å lære sammen med en kineser, så det er ikke akkurat gjort på en, to, tre å lære seg øvelsene. Ideelt sett så skulle jeg nok brukt ca en halv time, men jeg er mer av den utålmodige sorten hvor alt går fort, men virker gjør det uansett. Lykke til for din søster.

      Reply
  2. terje adler mørk

    Hei Eli.

    Du er flink til å skrive! Det er ordentlig moro å lese bloggen din.
    Takk for sist forresten – vi snakket jo sammen på og omkring Hardanger Hotell da jeg hadde utstilling der for 4-5-6 år siden.

    Hilsen

    Terje Adler Mørk

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Heisann! Tusen takk for fin tilbakemelding. Ja jeg husker at vi vekslet noen ord ifb med en utstilling på Hardanger. Hadde ikke du utstilling sammen med en kvinne, jeg husker ikke navnet hennes….. ELI G

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.