Han kommer løpende etter meg. ”Mama Kibanda, your back?” Smilet hans er stort og varmt. Øynene er litt stirrende, men vennlige. Han har lange dreads, som seg hør og bør for en god rastafari å være. Flettene er store og tykke. Buksen er hullete på knærne, t-skjorten av det litt store slaget. Jeg kjenner ham igjen, jeg har sett ham siden jeg første gang kom til Zanzibar for cirka syv år tilbake. Rastaene samler seg ofte på faste steder. Special henger rundt Jaws Corner, hvor det drikkes kaffe, morgen og kveld og spilles spill. Langt der oppe  på veggen henger et fjernsyn hvor de ser nyheter og sport. Jeg har nettopp ankommet Stone Town og er litt søkende selv om jeg kjenner den gamle steinbyen godt. I grunnen har jeg bestemt meg for at denne gangen skal jeg styre litt unna rastaene. De fleste er såkalte ”beach boys”. De henger rundt på strendene der hvor de hvite turistene befinner seg. De hvite bringer dem hard valuta og noen ganger bløt valuta. Noen av beach boyene er litt mer sånn ”outofbeachboys”. Holder seg mer i byn. Rasta Special er litt en slik en. Han er oppvokst midt i steinbyen sammen med foreldre og en masse soesken. Han henger seg på og har nok ikke tenkt å gi seg så lett.

”Sist jeg snakket med deg sa du at du aldri kom tilbake til Afrika”, sier han. ”Jeg ble veldig lei meg for det”. Jeg, som går med bestemt skritt mot minibanken nær havnen, blir selv overrasket. ”Har jeg sagt det?”. Når jeg tenker meg om stemmer det helt sikkert. Etter å ha vært her et par måneder er jeg som oftest ”fed up of the hole shit”. Så nå når jeg nettopp er ankommet og får høre dette er nesten som om jeg blir like overrasket som Special. Jeg fortsetter å skritte av går ”Hvor skal du Mama Kibanda?

Blir du med på Tatoo, en ny bar i byn?”, spør han. Jeg er gir meg ende over, uten en gang å si nei. Jeg nikker og smiler og takker ja til tilbudet. Selv om jeg vet at det ikke er noe invitasjon i riktig forstand. Det er jeg som er lommeboken. Det er jeg som er hans mulighet i dag. Akkurat i dag. I morgen må han kanskje satse på nye muligheter. Jeg vet alt dette og han vet at jeg vet, men allikevel er det verdt forsøket. Vi går til baren som ligger nesten nede ved havet. Den svalende vinden føles deilig. Det er tidlig kveld, men mørkt. Det blir tidlig mørkt her i Afrika, like under ekvator. Det er som lyses skrus av. Det første tegnet er myggen. Den kommer snikende sånn like før solnedgang. Deretter går lyset, både i bokstavelig forstand og litt mer sånn billedlig. Strømmen på Zanzibar går alltid når det blir mørkt, merkelig nok. Kanskje akkurat når du har tenkt deg ut og skal sminke deg. Puff, der sitter du med penselen i hånden i bekmørket. Men i dag er jeg ute etter at strømmen er kommet tilbake.

Å gå rundt i de trange smugene i mørket er vanligvis ikke noe problem, så med litt trening sitter det. Men akkurat nå føles det trygt og greit med litt selskap. ”Jeg er så glad for å se deg. Jeg husker enda buksen du hadde på deg når jeg traff deg for syv år siden”. Hvem blir ikke smigret av det. Og han husker rett. En militærbukse som jeg elsket og gikk med helt til en eller annen kastet den. Halve ræven kom ut og resten truet med å revne. Men buksen gjorde nytten når jeg kjørte motorsykkel både på sand, i jord og noen ganger på asfalt. Noen ganger ble jeg arrestert, nettopp paa grunn av buksen. Det er ikke lov med militærklær paa Zanzibar. Fire politmenn og meg. Jeg ropte og skrek og laget en masse leven. Til slutt kom sjefen kjorende og ba meg møte paa hans kontor dagen derpaa. Noe jeg selvsagt ikke gjorde. Saant gjoer man ikke her.

Jeg synes varmen på Zanzibar er direkte plagsom. Det er ikke bare varmt, men klamt.  Du føler deg aldri helt på topp. Uansett. I dag er det vinter her. Det betyr at det kun er rundt 30 grader. Om sommeren, når vi har vinter hjemme, kan det være 40 og mer. Da er det uutholdelig her. Akkurat nå er det ikke så verst og når kvelden faller på er det faktisk mulig å kjenne litt gysninger på huden fordi vinden bærer med seg noen kalde gufs, som for det meste føles lettende. I dag har jeg kjole på. Kjole med blomster. Skoene mine er røde og mer støvletter enn sandaler. Jeg liker skoene mine. De er av mykt skinn og kanskje mer oransje enn røde. Sandaler er sikkert mer praktisk, men det får andre gå i. Jeg går i det jeg føler meg vel i, så får jeg heller ta konsekvensen av at varmen ikke slipper ut under beina mine, sånn som hunder som peser og svetter gjennom tungen.

”Hvor bor du?” spør Rasta Special mens vi dingler på hver vår barkrakk. ”Mkonazini”, svarer jeg. Mkonazini er et område i hjertet av Stone Town, den gamle bydelen med trange smug og høye hus med altaner med utskjæring. Jeg bor i et slikt hus. Høyt opp. Jeg klatrer og klatrer opp skeive tretrapper etter å ha låst meg gjennom utallige dører. Ned i entreen bor det rotter. ”Panja hapa – det er rotter her”, sier jeg til en av beboerne. ”Hapana, neida, bare en liten”, svarer hun. Bare en liten, tenker jeg. Den jeg så var slett ikke liten, men så forskjellig kan man se det. Når jeg entrer huset tramper jeg flere ganger utenfor før jeg lukker opp den store utskjærte – carvede tredøren. ”Jeg kan følge deg hjem”, sier Special. Jeg som ennå ikke helt har fått teken på å vandre rundt alene i mørke takker for tilbudet. Vi skilles ved døren. ”Asante sana – takk Mama Kibanda”sier rastaen og forsvinner inn i mørke. Jeg tramper foran døren og starter å klatre.

Neste gang jeg treffer Rasta Special er utenfor restauranten Livingstone. Livingstone er kalt opp etter den store eventyreren Dr. Livingston. Alle hans oppdagelsesreiser inn i ”svarteste Afrika” startet på Zanzibar eller ”Stinkibar” som han til tider kalte øyen. Lukten kom fra fisk som råtnet, blandet med takataka – boss som flyter i gatene. Det kan synes som om det ikke er noen system på bosset her. Folk kaster rusk og rask rett på gaten. I løpet av en dag er det betydelige mengder boss, men neste dag er det borte. Som magi. Like før gaulingen fra moskeen starter sånn i femtiden om morgenen, hører jeg den gjenkjennelige kostelyden du hører over alt her. Svusj, svusj. De trange gatene er igjen pusset rene klar til nytt takataka før bossfeen igjen inntar gamlebyen.

Det har ikke alltid vært lett å være rastafari på Zanzibar.”Tidligere tok politiet oss, kjørte oss til politistasjonen og klippet av oss dreadlocksene” forteller Special. ”Enda du ikke hadde gjort noe galt. Bare det å gå sammen med hvite turister i byen kunne være grunn nok til å arrestere oss”. Stadig flere blir rastafarier på krydderøyen. ”Mange unge gutter har forstått at hvite jenter liker dreadlocks. De aner ingenting om selve rastafaribevegelsen, men starter å røyke marjuhana og danse reggea”. Special kunne ønske rastaene hadde et community. ”Hadde vi organisert oss kunne vi har arbeidet sammen med regjeringen og politiet, ikke sånn som nå der ingen vil ha oss. Saken er den at vi har mer kontakt med turistene enn de fleste organiserte guidene og reisebyråene”.

”Om jeg anlegger dreadlocks, vil du ha meg da?” sp en lokal lege den norske blonde sykepleieren som arbeider paa et av byens sykehus. Han hadde lenge prøvd å få med seg sykepleieren på en date. Den unge blondinen kikket på legen med det pinn korte håret og ristet på hodet. ”Det kan ta opp til fem år før du får dreadlocks, my friend. Da er jeg for lengst returnert til Norge”. Legen g slukøret hjem. Ikke engang dreadlockstrikset så ut til å virke.

No Responses

Leave a Reply

Your email address will not be published.