”Mama Kibanda, Mama Kibanda”, ropes det fra smitt og smaug i byen Stown Town på Zanzibar. Navnet, som betyr ”moren til det lille huset” er mitt nicknavn. Jeg fikk navnet for cirka seks – syv år siden  da jeg kjøpte land på Østkysten av øyen nærmere bestemt i landsbyen Michemvi. Den gang var det ikke vei til den lille fiskerlandsbyen, kun sand. Jeg kjørte motorsykkel jeg hadde leid i byen Stone Town og ble fullstendig overrumplet over hvor vanskelig det var å kjøre i sand. Ikke rakk jeg ned med beina heller. Når jeg måtte stoppe lente jeg meg over på siden for ikke å velte.

Jumbalao – the guy who give me my nickname

”Du kan slenge bakpå noe bagasje, eller en mann”, var rådet utleier Ally hadde da jeg klaget på høyden på sykkelen. Før det hadde han sagt; ”Hakuna matata – ingen problem, jeg henter en lavere sykkel” tre ganger,og kjørt rundt kvartalet for så å komme tilbake med den samme sykkelen.  Jeg valgte hans siste forslag og mannen hadde svært lange ben. Vi kjørte til motorsykkelen veltet i sanden og det var tilfeldigvis i Michemvi. Jeg forelsket meg fullstendig i den lille landsbyen og siden jeg var den første mzungo (hvite menneske) der, omtrent hev de land etter meg. Jeg lot meg friste og kjøpte flere plot. Pengene hadde jeg i plastposer, medbrakt fra Stone Town hvor den eneste minibanken på øyen var plassert. De ble behørig overlevert på det nye bordet jeg hadde fått laget.

Snekkeren het Hashem og kom reisende fra byen. Han snekret og sagde og laget skap og hyller til den nye kibandaen. Han kunne ikke snakke et ord engelsk, inntil jeg en dag gav han noe lokalt brennevin. Da snakket han flytende engelsk i timevis og helt til solen gikk ned og langt inn i natten.

Tilstede ved kjøpet var blant annet høvdingen (shea) i landsbyen. Han fulgte med at alt gikk riktig for seg. På Zanzibar er det ikke lov for hvite å eie land. Jeg måtte derfor kjøpe sammen med en lokal, som da ble mannen bak på motorsykkelen og som også het Ally (Ali – et svært vanlig muslimsk navn. 90 prosent av befolkningen er muslimer).

En av de andre som var til stede var naboen min Saleh. Han er landsbyens trollmann og av typen du ikke legger deg i krangel med, bortsett fra at han krangler med alle om det byr seg en sjanse. Det påstås at han driver med svart magi og da en ansatt på et av hotellene, som senere dukket opp i området, omkom i en trafikkulykke, fikk Saleh skylden fordi han hadde kranglet med vedkommende like før ulykken. Det er nesten som jeg tror det selv. Jeg skal forteller mer om svart magi i en senere blogg.

En gang la jeg ut på lang reise sammen med den lokal fiskermannen Charunga og hans glawa som er en lokal båt laget av en uthulet stamme fra et mangotre. For å balansere båten er det to ”vinger” på sidene. Vinden tok oss fint utover bukten vi skulle krysse for å komme på fiskemarkedet i en for meg totalt ukjent landsby Chawka bay. Etter noen timer med fulle sei og i det jeg slenger mine korte ben over ripen vel i havn hører jeg; Mama Kibanda! Navnet har spredd seg som ild i tørt gress og til og med over hele bukten. De små barna i landsbyen, som ennå ikke kan si Kibanda, roper Mama Banda. Nå ropes det i byen også. ”Mama Kibanda, hvor har du vært? Lenge siden jeg har sett deg?” Og deretter spør de etter alle som jeg noen gang har hatt med meg hit, alt fra min datter, til hennes venninne, til to av mine venninner, til hele TV crewet. De husker spesifikke historier og hva vi har gjort. Jeg tenker at det kanskje er slik fordi de ikke ser noe særlig på TV. Det er en svært muntlig kultur her på øyen.

Om ettermiddagene sitter de utenfor husene i de smale smugene og sladrer. De er ekstremt gode på det. Men det er vel slik det er når en ikke har Se&Hør og Hotel Cæsar. Dessuten har det jo absolutt en positiv side. Jeg blir sett og alle hilser. Ikke bare på meg, men seg i mellom også.

Hele tiden de samme frasene; Mambo vipi? Habari za leo? Habari gani? Wipi? Hvordan er Norge nå? Hvor er masaien? Hvor skal du? Og så videre. ”Jeg er begynt å kjøre moped gjennom byen” forteller Emerson som eier Emerson Spice Hotel. Opprinnelig fra USA men har bodd her i over 25 år. ”Når jeg kjører moped er det ingen som får tid å innlede lange samtaler jeg blir tvunget til å svar på”, sier han og ler. Jeg skal for øvrig lage en blogg om hotellet hans. Et fantastisk sted som har hatt en norsk kokk (Vigestad som er på TV2 med programmet Smaken av Norge) til å komponere menyen sin.

Alle skal snakke med meg. Alle. De har god tid. ”Pole Pole, hvorfor stresser du”? Sier de til meg når går raskt gjennom smugene for å prøve å komme unna. Du kommer ikke unna, om du ikke vil bli upopulær da. Jeg vil jo ikke det. Jeg har et liv her og da synes jeg det er viktig å ha et godt forhold til lokalbefolkningen, men innimellom kunne jeg ønske meg en moped. ”Lete savadi – gi meg en gave”, sier de også. I en veldig streng tone. I starten ble jeg satt ut av dette, men forsto raskt at det bare var en måte å få kontakt på eller innlede en samtale. Nå sier jeg bare; ”Ndyio, kesho kutwa – Ja i overimorgen”. Det er suksess! De har veldig god humoristisk sans. De ler veldig når jeg dummer meg ut med språket. Nyansene er små som her; Kuni betyr ved, mens kumi betyr det kvinnelige kjønnsorgan. Chupa betyr flaske og chupi betyr undertøy. Så noen ganger går det fryktelig galt og da gapskratter de.

”Kan du starte en NGO (non goverment organisasjon)? Spør en av de utallige guidene i Stone Town meg i dag. Starte en NGO? Det var en ny vinkel. Etter et par hundre meter treffer jeg en gammel bekjent; ”Jeg studerer til å bli ingeniør for tiden.” Og så legger han ut. Jeg er hyggelig. ”Jeg er imponert” skryter jeg uten at det har noen virkning. I det jeg skal til og gå kommer det; ”Kan du gi meg noe penger til mat” Da er det slutt på vennligheten. Det føles som om samme hva jeg gjør eller hva jeg gir eller hva jeg sier, så tar det aldri helt slutt.

”Gi meg en pose lokalt brennevin”, sier en av rastafariene som henger rundt postkontoret, litt senere på dagen. Han så meg komme ut av ”polet”. Han får en pose. Etter noen nye hundre meter kommer Klepsi, som han kalles. Alle kjenner Klepsi. Jeg antar navnet kommer fra ordet kleptoman, om ikke, så burde det komme derfra. Klepsi er narkoman og går rundt barbeint og fillete og snakker i nesen. ”Gi meg noen penger til medisin”, sier han. ”Ja, jeg blir med deg på apoteket og ser at du tar medisinen med det samme”, sier jeg fordi jeg vet at om jeg ikke ser at han faktisk tar medisinen så bruker han pengene på noe annet eller han selger dem. Der står vi da, meg og Klepsi på apoteket. Han tar sine paracet og så tusler vi begge i hver vår retning. Jeg mot festival og morsomme hendelser. Klepsi er på vei til å prøve seg på nyankomne turister. ”Problemet med deg Mama Kibanda, er at du har vært her for lenge”, sier han.

No Responses

  1. Simon Hinterholzer

    I love this Place!! It has been soooo nice to stay there for 7 Days last year August!!
    Would love to come again! Hope that Abdi is fine.

    I know, we’ll meet again some day 🙂
    Simon (the guy from Moshi, Kilimanjaro)

    Reply
  2. Monica

    Du er utrolig Eli! Flink å fortelle og skildre, og i tillegg så sprudlende og livlig! Du er en blomst i vår vestlige ørken 🙂

    Reply
  3. fimreite

    Dette er jo supereksotisk!
    Jeg har aldri vært på Zanzibar, men har snakket med folk som har vært det og elsker det. Du fremstiller landsbyen som et sted hvor det er tøft å leve. Stemmer det?

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Det er hardt å leve i landsbyene på Zanzibar. De fleste turistene beveger seg kun på “turiststeder” og får lite innsikt i hvordan folk egentlig lever. De sulter ikke. De har stort sett mat som de selv dyrker og fisk i havet, men det er hardt arbeid, spesielt for kvinnene. Det er få som har råd å abonnere på strøm og vann må de hente. Så livet er ikke så enkelt, men smiler gjør de! Takk for din interesse, by the way! veldig hyggelig 🙂

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.