Å miste et fly kan føre til så mangt. Jeg har kommet for sent til fly før. En gang satt jeg på Flesland og spiste frokost og flyet bare gikk, sånn helt av seg selv, mens jeg var opptatt av å lese avisen. Det har skjedd i Afrika også, fordi noen steder finnes det et ”utdrikningsrituale” – ikke sånn utdrikning av en brud eller brudgom hvor folk går rundt med strutteskjørt og spør om å få et kyss, nei de drikker deg ut; du går fra bar til bar og skåler og sier ”GOD TUR hjem.” Problemet var den gang at til slutt var jeg ute av stand til å sjekke inn. Jeg våknet neste dag og tenkte; ”Skulle ikke jeg har vært i Frankfurt nå?” Sånt kan skje. Kanskje ikke den beste, men kanskje den nestbeste. Denne gangen forsov jeg meg. På flyplassen i Nairobi på vei til Zanzibar. Å forsove seg på et kaldt gulv av betong ,må vel sies å være litt spesielt. Oppå det kalde gulvet lå en skinnjakke, en onepiece, en kanga (tradisjonelt afrikansk klede), en liten pute og meg. Jeg ”vrappet” et etiopisk teppe rundt kroppen og legger meg godt til rette. Vaktene på flyplassen lover at de skal passe på meg. Klokken er fire om natten og jeg er TRØTT, fryktelig trøtt. Jeg setter mobilen på alarm og sovner. Jeg våkner ofte. Veldig ofte fordi jeg fryser så sinnsykt. Jeg orker ikke engang snu meg for da blir det jo enda kaldere. Du tenker kanskje; Går det an å fryse i Afrika? Om det går! I Nairobi er det vinter nå, ikke sånn vinter vi har hjemme, men folk går med boblejakker og lue. Jeg undrer meg flere ganger på at ikke mobilen ringer. Jeg våkner igjen, retter meg opp og kikker forvirret rundt. Det er enda tidlig. Noen afrikanere som skal til Johannesburg sitter og venter på benken like hvor jeg sover. De kikker og smiler overbærende på dette bustete menneske med bind for øynene og ørepropper. Jeg starter å demontere mitt lille krypinn og legger i vei mot toalettet. ”God morgen”, sier Violet, vakt på do. Hun smiler sitt fineste smil enda det er midt på natten. ”Det er tungt å jobbe natt”, sier hun allikevel. ”Jeg er for gammel for slikt, men vi trenger pengene”. Vi samtaler litt om livet mens jeg fikser på det trøtte trynet. Gammel sminke blir som ny og Violet følger med. ”Jeg sminker meg aldri. Jeg kaster bare vann i ansiktet”.

 

Jeg ser fresh ut (tror jeg) og samler sammen alle mine eiendeler og går mot innsjekking. Jeg viser billetten og så smeller det. ”Ditt fly er allerede i luften”, sier mannen kledd i oransje hos det oransje selskapet ”240”. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen. ”Jammen klokken er jo 07.00, sier jeg. ”Nei, den er 08.00 nå”. Da innser jeg at jeg igjen har tatt feil av tiden og glemt at jeg er en time etter eller før eller hva det nå er. Jeg begynner nesten å gråte fordi jeg er så kald, sliten og sulten og vil bare til HOTTE Zanzibar.

Samosa and pilipili klokken halv fire om natte

Slik går det til at jeg treffer en masse mennesker. En hel dag på en flyplass kan føre til så mangt. Jeg treffer koreaneren Cho Chang (helt riktig navn) som er i Afrika for å finne land til koreanske bønder, og lille kenyanske Joshua og hans mamma som skal på besøk til familien nord i Kenya. Joshua leker med sin nye Ipad, mens mamma leker med sin Mac. Jeg møter Jacob som skal til Zanzibar for å lede mange ansatte på et stort hotell nær meg og mitt land (stakkars mann) og jeg møter ikke minst 15 unge etiopiske jenter på vei til Dubai for å bli hushjelp.

De ser helt forskremte ut disse jentene. Jeg ser straks at de kommer fra Etiopia og innleder en samtale med dem. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. Tigest er den eneste som snakker engelsk. Hun vet hva hun skal til. ”Det er et hardt liv. Ikke alle blir godt behandlet, men betalingen er god”, sier hun. Daniel, en ansatt på flyplassen, prøver å forklare dem at de skal få seg et måltid mat. De har sittet på flyplassen et døgn og skal sitte to døgn til. Den ene jenten gråter. Hun forstår hverken amarisk, hovedspråket i Etiopia, eller engelsk. Hun kommer fra en stamme langt nord i landet og snakker kun et språk ingen kan. Jeg undrer meg på hvordan hun skal klare seg i Dubai.

”Noen kommer tilbake etter et par uker”, forteller Daniel meg. ”Jeg treffer slike grupper flere ganger i uken. Noen ganger sendes de via Kenya og Beirut for å komme unna lover og regler. Alt foregår strengt hemmelig. Jeg undrer meg mange ganger på hva som foregår her. Noen tjener store penger på å handle med disse jentene, det er sikkert”, sier Daniel.

Jeg kjenner jeg blir sint, men disse jentene synes selv de har vært de heldige, de utvalgte. De kan nå tjene egne penger. De kan sende hjem penger til familien, slik at søsken kan gå på skole og foreldrene kan leve godt. Tigest forteller at agenter plukker dem ut. Noen helt ned i 15 års alder. ”Tidligere levde jeg et hardt liv med alkohol og fest, nå skal jeg jobbe”, forteller hun. Hun viser meg et bilde hvor hun er avbildet i en liten bikini i en svært utfordrende posisjon. ”Slik var mitt liv før”, forteller hun uten blygsel. Hun er stolt over hvor vakker hun er og var. Jeg må forlate en gruppe med unge kvinner som har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Å komme for sent til flyet, gav meg ny innsikt og kunnskap. Jeg har tenkt mye på det sterke møtet med disse jentene. Det hadde vært interessant å gjøre mer research på dette fenomenet og sett hvem som utnytter disse unge jentene ute etter et levebrød for seg og sin familie.

No Responses

  1. fimreite

    Spennende historie. Jeg vet for lite om Afrika, det er helt klart.

    Disse jentene. Får de et bedre liv, eller ender de som prostituerte i Dubai? Vet du noe om det?

    Reply
    • Dit Peppern Gror

      Takk. Om jeg kan gi deg litt innsikt i Afrika, er det fint! Disse jentene gaar en usikker tid i moete. Noen kommer til ok familier, mens andre jobber mer som slaver enn hushjelper. Noen blir seksuelt misbrukt. Mange kommer i retur etter bare noen uker. Dessverre var spraakkunnskapene deres saa lave at det var vanskelig aa faa en fornuftig samtale. Den ene som var svaert outspoken, viste meg noen bilder av seg selv, og en ting er sikkert: det var ikke noe hushjelp hun var. Derimot var hun svaert utfordrende kledd. Det er forresten interessant ogsaa hvordan de ser paa prostitusjon i Etiopia, det er mer som et yrke aa regne. Det er en jobb, rett og slett og ikke noe spesielt tabuisert eller stigmatisert.

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.