Hun har bleiebuksen utenpå langbuksen. Noen dager går hun fremoverbøyd, andre dager heller kroppen bakover. Rullatoren er det eneste som holder henne til jorden. Hun vandrer opp og ned sykehjemskorridoren i timevis.

Hver dag. Kilometer med blanke gulv blir rullet over, gang på gang. Noen ganger ruller hun inn på stuen. Der sitter de andre. I hver sin lenestol som bøyes bakover slik at det er vanskeligere å komme seg opp og ut og vandre avgårde på egen hånd. Det kan bli katastrofalt. Da kan en lårhals knekke som busken du tråkker på en høstdag i marka. De gamla kan ikke lenger gå i marka, de er forvist til blankpolert gulv og seng med sengegavl. «Jeg har fast følge», sier Olga og slenger et blikk mot den eneste mannlige pleieren i gulvs avstand. «Jeg føler meg ikke som om jeg er 62» Til opplysning er hun 82, men det er det ingen som bryr med. «Når er det mat?» spør Audhild tre minutt etter at hun har inntatt middagen. Hun prøver å reise den tunge kroppen, men den blir hvor den er. «Før sprang jeg maraton», sier hun. Den eneste maratonen hun nå overvinner er turen fra dagligstuen til rommet. «Bor jeg her? Skal jeg ligge i denne sengen? Har jeg til og med eget toalett?», spør hun hver gang hun kommer i mål. Noen ganger ringer hun på klokken og idet du entrer rommet og spør hva hun vil svarer hun; «Å har jeg ringt?» I den store rullestolen ligger den tidligere budeien Målfrid og klapper i hendene og synger «huhei kor det går og huttemi tu»! Noen ganger klyper hun oss når vi steller henne. «No har eg laga potetkaker. I dag skal vi til støls», sier hun og ser på meg som kanskje ligner litt på en budeie, sånn med lyse fletter og blå øyne, mener jeg. De fleste ansatte ligner ikke på budeier. De er fra alle verdens land og riker. Noen store svarte, andre mer gyllen. De snakker mer eller mindre norsk og lærer fort om norske vaner og uvaner. På rom 422 bor Audhild som har rullatoren full av lommetørkle som skal brettes på en bestemt måte, tåler ikke lys eller klumper i maten og vil aldri dusje. Ekteparet på 430 krangler støtt. «Kan du bestille en billett til meg?» spør den pensjonerte læreren. «Jeg vil ut fra dette fengselet», legger han til. «Bare vent litt, slapp helt av, bare len deg tilbake i stolen, det er snart mat, jeg skal bare……», sier personalet. Den aldeles senile skjønne Linda lener seg frem og formelig hvisker; «Hva betyr; bare vent litt? Hvor lenge er litt?»

I dag er min siste vakt etter tre uker som pleiemedhjelper på et av byens sykehjem! Jeg har en oppfordring; Alle som arbeider på sykehjem bør få en medalje av gull og blomster lenge før de går av med pensjon og kanskje sitter sammen med sine egne beboere!! Disse englene (jojo…noen med litt mer skitt på vingene enn andre) gjør så godt de kan, mens de løper opp og ned gangene og følger ustø eldre mennesker på do og venter til de roper; jeg er ferdig og så må du tørke. Skal du til lunsj får du ikke betalt pause, må du tro! Å nei du, det er det bare kontorpersonalet som får! de som sitter bak PC`en og skriver rapporter og sånt som bare veldig få leser. De får betalt, må vite. De har sikkert råd til økologisk nistemat også. Jeg må nok innrømme at denne formen for arbeid ikke ligger til min natur. Jeg koser meg masse med de eldre, men hadde nok egnet seg mer for å synge, danse og gi dem en klapp på kinnet. “Jeg kan klare alt, når du gir meg en sånn”, kommenterer Knut der vi sitter på Legevakten etter nok et fall.

Leave a Reply

Your email address will not be published.