For å si det akkurat som det er; Jeg hater å trene. Jeg hater det så intenst at jeg sier shit  hver gang jeg løfter en vekt!. Da jeg i TV serien løp med maratonstjernene i Etiopia forsto jeg at jeg er fullstendig ute av form. I tillegg er det er en kjennsgjerning at muskelmassen ikke akkurat blir større etter som årene går og at alt siger ned sånn et par cm i året. Heldig for oss kvinner så finnes det hold in, hold up, push up og copy and paste.  Men når det er sagt; det er aldri for seint å starte.

Jeg forsto raskt at jeg hadde behov for en personlig trener, enda så kostbart det er. Colin ble min støtte, selv om jeg kun hadde penger til fem timer. Han heiet på meg og var ikke den figuren jeg hadde sett for meg; en oppblåst solariumbrun,ung mann. Nei, Colin er på min alder, har masse humor, har vært musiker og slett ikke en bølle. Han fikk meg til å gjøre ting jeg var sikker på kom til å «skade meg for livet». Jeg har nemlig en nakkeskade som jeg har hatt i 12 år og som ligger der og lurer. Jeg har holdt den i sjakk med å utføre min daglig Chi gong (skal skrive om det i en egen blogg – anbefales!).

Øvelsene Colin gav meg var harde, men jeg har ikke kjent noe som helst til skaden i nakken. Jeg trodde at bare det å legge en 20 kilo tung stang oppå min antimuskuløse nakke, ville gjøre til at hele ryggraden bukket under og knaste sammen virvel for virvel og til slutt lå jeg som en skjeletthaug klar til å sopes opp.

Det har gått strålende så langt. Ja, bortsett fra at jeg har i perioder vært mye syk. Det viser seg at immunforsvaret får slite, både i forhold til det at du uten forvarsel setter igang å trene den ellers så utrente kroppen din, og at helsestudioene er en bakteriebombe i seg selv. Alle kladder rundt på de samme stengene og de samme mattene og formelig spytter ut de illsinte virusene og bakteriene som kun har som mål å finne seg et annet levende vesen og sette sine tagger i. Men på tross av alle hindringene holder jeg ut. Og det skyldes kun en ting; jeg ser at musklene mine er i ferd med å vende tilbake. Bena mine bærer meg og sykkeltrøene blir merkelig nok lettere og lettere enda jeg skrur opp nivået på giret. Jeg har fått triseps og biceps og all mulig slags seps. Men en ting har jeg ikke fått; kondis.

Jeg startet på spinning og spant og spant til jeg ikke orket mer. Herrejeremias for en aktivitet! Når jeg var kommet halvveis i timen var jeg klar til å segne om. Den siste halve timen trødde jeg kun fordi bena satt fastspent i trøene og fordi spinningdamen ropte så høyt at jeg ble redd. I tillegg hadde jeg en tendens til å sette meg på sykkelen rett foran henne, slik at hun satte øynene i meg hele tiden. Nei, spinning får være spinning. Jeg sykler in real life; ute på sykkelstiene hvor ingen forstår hvem som skal kjøre på venstre og høyre side og hvor folk tusler omkring på søndagstur i sykkelfeltet.

Så fortvil ikke; når jeg klarer å trene, klarer du! Det er mange former for trening og kanskje du må bruke tid på å finne det som passer deg best. Det viktigste er vel at du GJØR noe, selv om du ikke liker det. Resultatene lar ikke vente på seg, de kommer, men gi litt tid (det sier jeg som er så utålmodig!!) Ved å løfte vekter ser du fort resultatet og til eldre du blir (jojo innen en viss grense) til fortere vil du se at du bygger opp musklene fordi utgangspunktet er dårlig. Når jeg klarer, klarer du! Nå er det lettere å holde motorsykkelen på 230 kilo, det er lettere å bære tung ryggsekk og trappene går unna som en lek (nesten). Så gjenstår det å se om jeg holder ut gjennom vinteren.

Leave a Reply

Your email address will not be published.